Dette er en gjenganger hos de menn jeg dater og en forklaring på hvorfor det aldri blir noe videre med de. Jeg mener nå det egentlig er litt piss...En unnskyldning for noe annet? kanskje for å unngå å såre meg (det er ikke deg, det er meg), du er ikke min type dame likevel, du er ikke kjærestemateriale osv. Det er nå slik at ikke alle menn jeg har vært på datern med har tilknytningsproblemer og tilknytningsrelatert atferd vel?
Er det ett samfunnsproblem? Hva gjør at en mann er så redd for å føle?
Det er ett eller annet jeg ikke helt forstår. Jeg vil heller prøve og feile enn ikke å ha prøvd i det hele tatt. Jeg vil heller vise meg litt sårbar enn å ikke gjøre det. Jeg kommer over en avvisning. Og tar det tid, tar jeg pause og bygger meg selv opp igjen. Jeg føler meg fri når jeg har mulighet til å føle. Muligheten til å være glad i noen, vise det. Jeg har en litt trøblete barndom, men fått mye kjærlighet likevel. Jeg vil heller føle kjærlighet enn å hate og gjemme meg i frykt for å bli såret. Jeg har innehatt begge typer følelser og levevis. Jeg har mange venner, noen av de føler jeg sterkt for og er veldig lojale mot. Jeg har en sterk lojalitetsfølelse. Hvorfor er ikke jeg mer redd for å vise følelser og å bli såret etter at det ble slutt med eksen og jeg etter ti år? Jeg vet bare at neste forhold skal bli dobbelt så bra som det første som varte i ti år, og det går ikke hvis jeg ikke prøver. Hvis det feiler er det ikke alltid jeg som er problemet, det er mye som spiller inn. Hva tenker dere om det å være redd for å føle, frykt for å bli såret?? Hvorfor er man det? Hva er det som har gjort at det å føle for noen sitter så langt inne? Hva med deg? Og hvorfor?