Min tilnærming til tillit har alltid vært en evig tilvenning til hva jeg forventer av folk og hvilke grenser jeg må sette både for meg selv og de rundt meg. Samme hvilken oppvekst man har hatt hjemmefra og hva en møtte i ungdomstida, så er det vel ingen som har det sånn at alt går på skinner hele tida.
Kvinner og problemene de har med de mannfolka de finner seg er noe jeg normalt ikke gidder bruke mye energi på. Mest fordi jeg har lært at jakten deres har en hel del motsetninger; de skal ha spenning og trygghet, forståelse og likegyldighet, styrke og omgjengelighet, selvstendighet og tilhørighet. Etterhvert så er det jo bare en konstant igjen: disse jentenes tendens til å velge ut gutta som driter i det meste og gjør akkurat hva de vil.
Så kanskje velger du gutter som ikke er bra for deg over lengre tid. Jada.. jeg veit, du vil ikke høre noe om det, men det er jo egentlig ikke et problem i seg selv. Spørsmålet er om du er klar over det selv og kanskje kan du gjøre det til et bevisst valg, som igjen kan gjøre det lettere å takle når dritten lander på vifta. Kanskje kan du lære deg å ta mer vare på deg selv rundt disse gutta. Selv har jeg vært i andre enden for jenter som løser det hele ved å finne flere fyrer og oppfører seg en smule egosentrisk i det hele, ikke noe kult det heller. Noen ting må læres den tunge måten er jeg redd
Tilliten må bygges på noe. Et felles bånd i form av respekt, verdi eller kjærlighet. Dypt nede i oss tror jeg vi har veldig lite sånt egentlig, så følelsene tar fort overhånd for de meningene og ideene vi har gjort oss opp. Kanskje du kan lete etter de små tingene som leder til de større, og lære deg å sette grenser/gi verdi rundt disse? Men er skaden gjort, vil det kanskje være vanskelig å rette opp. Folk har en tendens til å ikke forandre seg.
Psykolog er en god ide, selv om det kan virke som et hverdagslig problem. Om ikke problemstilligen var oppe i terapien din, så er det sikkert den beste løsningen.
