Det følgende er en skremmende lang og generell tekst om hvorfor og hvordan man skal starte og fortsette med en livsstilsendring. Ingenting av det jeg skriver er revolusjonerende, og er mer for meg selv som et lite tvangsmiddel for meg selv til å ikke stagnere. Samtidig er det et lite varsko for de som har problemer med å gjennomføre ting.
Les på egen risiko!
Å sitte i en endringsprosess hvor man vet at man vil forandre seg, er ikke så enkelt som det høres ut som. Først og fremst gjør det at man betrakter verden på en annen måte. Ting oppfattes ikke lenger slik det en gang gjorde. Usikkerheten ved å ikke vite hva man blir til, kontra det man har vært, og alle de hindringene og utfordringene man støter på, er i seg selv vanskelige å håndtere og angripe.
Mange sier at det å innse at man har et problem er mye av selve løsningen, forenkler forandringen man gjennomgår veldig. Uansett om problemet er stort eller lite, så er det å innse problemet i seg selv ikke alltid så vanskelig, men det er heller hvordan man skal bevege seg ut fra komfortsonene en har satt seg, og inn i en ny tilværelse som kan være vanskelig. Hvordan skal man klare å angripe dette problemet og ta det første steget?
Først og fremst må man innse hvilken type person man er, og hvordan man blir motivert. Ut i fra min minimale kunnskap om vitenskapelig psykologi, så har man tre typer personer. Man har dem som blir motiverte ut i fra seg selv eller andre, de som ikke lar seg motivere hverken av seg selv, eller andre, og til slutt dem som lar seg motivere ved å lytte til mer erfarne personer som har erfaring og kompetanse innen området.
Før man kan angripe problemet bør en innse hvordan man selv lar seg motivere. På mange måter er de to første nevnte i en heldig situasjon da de ut i fra hvordan de selv er, tvinges til å håndtere en situasjon på en måte: enten å la være å gjøre noe med det, eller å ta hånd om problemet og løse det. For de som motiveres av seg selv kan dette enkelt være å innse at de har et problem, og kjapt undersøke hva de lider med, for så å eksperimentere seg frem til en tilfredsstillende løsning er funnet.
For de andre, som meg selv, som lettere lar seg styre av de «lærde», de som allerede har masse kunnskap og erfaring, blir det vanskeligere. Vi innser muligens like godt som andre at vi har et problem, men vi føler vi står på helt bar bake for hvordan man skal ordne opp i livet sitt. Vi vet ikke hvor stort og omfattende problemet er, og hvordan kan vi så bestemme seg for en handlingsplan når man ikke har oversikt?
Her tror jeg det er viktig å innse at det ikke finnes en åpenbar beste måte å starte på, da hva som vil være best vil variere fra person til person, og spesielt ut i fra hva problemet er. Det enkle svaret er at man må bare begynne i en ende, til man klarer å skaffe seg tilstrekkelig oversikt. For starter man ikke en plass vil man mest sannsynlig forbli der man er i dag, og det er noe en del av oss ikke vil være.
Derfor bør man sette seg mål å strebe mot, både store og små. Noen mål som er litt løst definert, og en rekke mindre mål som er enkle og lette å forstå som man lette kan følge opp i hverdagen. Å sette seg slike mål kan være teit å gjøre da det i seg selv kan få en til å tenke på hvor lite man selv strekker til, og kan i verste fall senke selvtilliten man prøver å bygge opp. Men samtidig er dette et viktig poeng om man skal systematisk arbeide mot noe.
Hvis man ikke har mindre mål som har passe utfordring, minske sjansen for at man blir motivert til å fortsette å arbeide med seg selv til man oppnår sitt store mål. Får man ikke bekreftelse på at man faktisk mestrer de nye situasjonene man setter seg i, det være seg sjekking, trening, bilkjøring osv. har man ingen forutsetning for å ønske om å fortsette. Blir de mindre delmålene for store, kan man oppleve at man aldri klarer de, og man blir demotivert. Er de for små virker det for enkelt er det lett for at de første hindringene man treffer på stopper en veldig opp, gjerne mer enn hvis delmålene hadde vært mer fornuftig.
Nettopp derfor er det viktig å sitte seg ned og granske seg selv og sine ønsker for å kunne sette fornuftige mål til seg selv. Finn ut hva du er god på, hva du er dårlig på. Kanskje må du bli flinkere til å eskalere, skape spenning, se partneren i øynene, åpne, snakke mer, eller snakke mindre, spørre om telefonnummer osv.
Men spesielt i starten bør oss som lar oss motivere ved å høre på andre nettopp oppsøke dem og derfra finne ut hva som skal til for å lykkes. Er du som meg, er det å spørre andre om hjelp og være åpenlyst «hjelpeløs» et svakhetstegn som forhindrer en i å gjøre de endringene en ønsker, så finnes det knapt en bedre måte å realisere seg selv på enn ved å imitere og høre på andre. De kan gi en verdifull innsikt i prosessen man selv går gjennom, men kan også være motiverende i seg selv ved at man kan se dem praktisere egenskaper du selv ønsker. Deretter er man bedre egnet til å sette seg delmål som passer til seg selv for å øke sjansen for at man lykkes.
Ikke undervurder den ekstremt positive effekten det kan ha å være i et miljø som oppfordrer og motiverer til prøving og feiling. Du har nok selv opplevd at skolefag hvor lærerne ramser opp det samme gamle pensumet uten innlevelse, ikke leder til et økt ønske om å lære. De lærerne som derimot selv er glad for å undervise gjør et mye bedre inntrykk på deg, og du får selv lyst til å gjøre mer. Miljøet i seg selv oppfordrer til god og sunn læring, og det samme gjelder selvutvikling. Finn likesinnede du kan diskutere og dele tanker om. For det er lite som er så kjipt som å prøve å snakke med venner og bekjente om ting de ikke har noen interesse for.
Om jeg skal prøve å komme til en form for konklusjon på denne veldig generelle teksten, så er det at man bør ikke skjule de problemene en har. Tør å stå frem med dem og be om hjelp. Ikke still deg på en balkong og proklamer for alle som ønsker å høre på at du har et problem. Finn heller likesinnede som selv går gjennom lignende situasjoner. Ofte er det å prate om problemer i seg selv forløsende og kan lettere føre til at man innser løsninger. Tør å se deg selv i speilet og innse at du ikke klarer å mestre alt og har behov for hjelp. Det vil med tiden gjøre deg sterkere, og det vil bedre sjansene for at du seinere kan håndtere nye vanskelige problemer.
The end.
