Diskusjon om selvutvikling og profesjonalitet

[--WTF?--]

Vi kan skille mellom minst 3 "tradisjoner" for selvutvikling i Norge idag, selv om de ofte glir over i hverandre. (For eksempel HER) Mye av det som idag er en del av psykologifaget er integrert i disse, men det er ulike syn på hvilken samfunnsrolle psykologien (og psykiatrien) skal ha.

• Klassisk dannelse, livserfaring, «gatekunnskapen» (+ det antipsykiatriske standpunkt)
• Moderne okkulte/esoteriske tradisjoner
• Moderne sekulære manifestasjoner: PUA, coaching, etc

De to første i denne listen fokuserer mest på innadvendt prosess, mens den siste fokuserer mest på utadvendt prosess. Avhengig av hvor man befinner seg i dette landskapet og hvilke personlige mål man har, vil det være ulike meninger om hva som er viktigst.

Veldig forenklet kan man koble innadvendt prosess til dannelse og utadvendt prosess til tilpasning. (Se bl.a. HER) Det bør være en viss balanse mellom de to, men hvert enkelt individ må selv bestemme hvilken ende av skalaen man tar utgangspunkt i.

At noen har en formell utdannelse i psykologi eller psykiatri er slett ingen garanti for at vedkommende kjenner til alle de eksistensielle, filosofiske og praktiske problemstillingene dette innebærer for pasienten, fordi livskunnskap kun kan erfares, ikke læres ut fra teori. Thomas Szasz belyste dette i "The myth of mental illness" allerede i 1960, der han hevder at det ikke finnes noe som heter psykisk sykdom, kun livsproblemer. Szasz og hans tilhengere mener derfor at psykologenes oppgave i samfunnet er å hjelpe folk å løse sine livsproblemer, ikke å bortforklare dem. Videre er det et problem (som jeg selv både har erfart og vært vitne til) at "de profesjonelle" har for liten kunnskap om den virkeligheten pasientene lever i, og legger sine egne tolkninger i det pasienten forteller. Både Szasz og flere andre har påpekt at behandlerens meninger og oppfatninger påvirker behandlingen og de rådene pasienten får (intersubjektivitet). I tillegg har helsepersonell et regelverk å forholde seg til, som dessverre mange velger å tolke veldig strengt og bokstavelig, av frykt for å miste jobben. (Jeg kjenner personlig til 2 helsefagarbeidere som har sluttet i protest mot måten pasientene ble behandlet på.)

Akkurat på dette siste punktet står PUA-og coachingbransjen mye friere, men er til gjengjeld mye mer tilpasningsorientert, noe som er forståelig siden de til en viss grad er avhengig av mistilpassede mennesker for å drive butikken sin. (Men det handler mer om samfunn og politikk enn selvutvikling, så den diskusjonen skal jeg la ligge.)

Men det som altfor ofte skjer i praksis (har opplevd det selv) er at mennesker som gjennomskuer den store illusjonen og prøver å utvikle seg selv blir angrepet, motarbeidet og "gitt opp", både av familie, venner, lærere og kolleger. DA kan man snakke om objektivisering av den andre, som Hans Skjervheim skriver om i "Deltakar og tilskodar".


EDIT: La til en ekstra link

[Dev]

De som blir arbeidsufør har gjerne bestemt seg for at de ikke klarer å gjøre noe med situasjonen.

Ja, man kan ikke forandre en person som ikke vil forandre seg. Dessverre(?)

Hovedgrunnen er at de tror de ikke klarer det. Psykologens oppgave blir da å overbevise dem om at det motsatte er tilfelle via kognektiv terapi etc. Ja det finnes sikkert noen som er ekstremt sære, men i bunn å grunn bunner det ut til psykologens dyktighet og tolmodighet. Jeg nekter å tro at det er like mange ikke-kurerbare folk som det er av folk som er arbeidsutfør på psykisk grunnlag.

Personlig synes jeg det skulle være obligatorisk å være med på opplegg (om det ikke finnes så bør det opprettes) mot sine psykiske lidelser om man er erklært arbeidsufør.

Kan forøvrig nevne at forebygning for barn / ungdommer burde forbedres også. Har selv fått "hjelp" fra bup når jeg var liten, og det går altfor mye ut på at ting skal tilrettelegges ditt behov enn å prøve å få deg til å bli en del av "gjengen".

[--WTF?--]

Videre er det et problem (som jeg selv både har erfart og vært vitne til) at "de profesjonelle" har for liten kunnskap om den virkeligheten pasientene lever i, og legger sine egne tolkninger i det pasienten forteller

Hvordan vi opplever virkeligheten er jo basert på hvordan vi tolker den, som igjen bygger på hvordan vi tenker om den. Hva om man forandrer tankene litt, vil ikke det kunne forandre ens virkelighet også? Slik jeg forstår det er det slik psykologer vanligvis tenker

Ja, i filosofisk forstand er dette helt riktig. Men jeg tenkte egentlig på helt konkrete ting og faktiske hendelser som blir avskrevet som hallusinasjoner og tåkeprat bare fordi behandleren(e) aldri har hørt om det.

Fant forresten en interessant kommentar HER, som poengterer paradokset i at det i hovedsak er de med minst "gatekunnskap" av alle: karakterstreberne, som kommer inn på psykologistudiene.

[--WTF?--]

Nå skal jeg ikke svartmale helt, det finnes noen virkelig gode psykologer også. Men de forsvinner litt i mengden av de middelmådige.

[Dev]

Ja, i filosofisk forstand er dette helt riktig. Men jeg tenkte egentlig på helt konkrete ting og faktiske hendelser som blir avskrevet som hallusinasjoner og tåkeprat bare fordi behandleren(e) aldri har hørt om det.

Dette får meg til å tenke på Breivik-psykiaterne som brukte det faktum at Brevik spilte wow på nyttåraften som et argument for at han var psykisk utilregnelig. Jeg har gjort det selv... en gang. Det var også flere folk pålogget da. Mange utilregnlige folk her i verden.