Hei SJEKKsperter!! blander meg inn her med at jeg er ikke enig i å generalisere at man ikke blir like forelsket når man tror/erfarer at man har sjangs på flere. Jeg har aldri vært mer forelsket i noen enn i kjæresten min, og jeg møtte henne i en periode der jeg akkurat hadde blitt kjent med endel nye jenter som (jeg tolket det som) viste interesse.
Likevel ble jeg veldig! betatt av henne første gangen vi møttes, og forelskelsen økte mer og mer ettersom vi ble kjent og spesielt etter vi ble sammen (ca. 5 mnd etter vi møttes første gang). Og denne følelsen har ikke avtatt, selv om jeg får (etter hva jeg tolker det som) positiv oppmerksomhet fra noen jenter med ujevne mellomrom
Jeg tror det har mye med kjemi å gjøre og at både:
1) Det at man virkelig finner tonen/kjemien, f.eks. at man skaper "sin verden", sin identitet, fullfører hverandres setninger, finner sammen i sprø hobbyer og søker de samme stemningene og følelsene bl.a.
2) Man liker hverandre fysisk fra første sekund(!) og IKKE "lærer å like" den andres utseende, noe som er fort gjort. Dvs. å bli fysisk tiltrukket delvis pga den andre er en hyggelig/morsom/etc. person. Det er helt i orden, men slik jeg ser det er det ikke 100% optimalt
Så det var mitt innspill for å helle malurt i begeret for å lage en teori her, men; det er jo unntaket som bekrefter regelen, så kanskje dere er inne på noe ?
Jeg foreslår noe nytt: Er det lett for at når man går fra å være "vanlig" til å bli supersjekker så blir man litt fartsblind og våger ikke å hoppe i følelser og stemninger med en jente ? (slik man kanksje gjorde før, og også medførte vanskelige følelser)
