Hei! Litt omfattende innlegg, men:
Jeg føler at jeg er en person som er veldig variabel når det gjelder selvtillit, humør, lyst etc. Jeg har alltid hatt en dårlig selvtillit fra da jeg var barn, og til jeg sluttet på vgs. Etter det hadde jeg et par friår/jobb-år, og jobbet en del med meg selv for å få bedre selvtillit, venner etc. Selvtilliten gikk betraktelig opp, og jeg følte meg også mer selvstendig.
Jeg gikk fra å være den personen alle ser ned på og erter, til å ha noe på gang med den mest populære jenta i jentegjengen. Det er veldig varierende hvordan selvtilliten har vært, og det synes jeg både er slitsomt og kjedelig. Til tider vil jeg bare være alene, ikke lage noe styr og tenke nedsettende om meg selv, mens andre ganger har jeg hatt napp på "den" jenta alle vil ha.
Dette gjaldt også da jeg hadde kjæreste. Jeg hadde kjempebra selvtillit, var avslappet og trygg og i kjempehumør i perioden jeg ble kjent med henne, og vi endte opp med å bli sammen. Dessverre ødela jeg litt med å bli usikker, tro at "alt går av seg selv" og jeg ikke jobbet noe særlig for forholdet (etter hva jeg mener man bør jobbe). Vi slo opp etter 3 mnd (var også et par andre grunner hvorfor, men det trenger jeg ikke gå inn på her).
1. Hvordan kan jeg få en mer stabil selvtillit? Jeg har tenkt mange ganger at det å ha så god selvtillit som jeg hadde, var det beste jeg hadde opplevd i hele mitt liv.
Jeg er også en person som har vokst opp med å hjelpe andre som sliter med noe. Det er nok noe jeg har fått fra faren min, for han er veldig hjelpsom (noe jeg setter umåtelig pris på). Jeg har (dessverre) fått de taktene jeg også, for jeg vil alltid hjelpe folk uansett hva problemet er. Jeg kommer HELE TIDA med råd ("kanskje du burde gjøre ditt og datt?"), og det synes jeg er slitsomt fordi jeg da ubevisst forventer at de skal følge rådene og alt skal gå bra. Hvis de da ikke følger rådene jeg gir, blir jeg frustrert fordi jeg ikke vet hva jeg kan gjøre.
Dette skjer ubevisst (finner ikke et bedre ord for det), for jeg er klar over at jeg kommer med råd hele tiden og at jeg blir frustrert ødelegger masse for meg (blant annet forholdet til eksen). Hun hadde en del problemer hjemme, og jeg ville alltid komme med råd.
2. Har dere noen råd til å få meg til å endre tankegangen? Hva gjør dere når noen har problemer? Jeg kan ikke hjelpe alle hele tida, og de ber heller ikke om råd. Jeg kommer alltid med råd uten at de spør om det, og jeg kan tenke meg at det er ganske slitsomt og irriterende for andre.