Snakke om følelser?

[Greeneyed]

Ok, jeg må spørre om noe, og trenger virkelig hjelp her.

"Problemet" er at jeg har kommet utfor den katastrofen å bli ordentlig forelsket i han jeg har holdt på med de siste tre månedene. Jeg har aldri følt det sånn før. Vel og bra, det, men jeg vet ikke noe om hva han føler og tenker. Er i mine negative stunder sikker på at han ikke en gang liker meg, men så tikker det plutselig inn en søt melding som endrer på det for en stund.

Nå merker jeg at dette tar på noe veldig. Det gjør meg sliten og lei meg, jeg blir en kjip person å henge med, både for andre og for meg selv. Jeg synes det er tungt å gå rundt med følelser som kjører berg- og dalbane innvendig, og er redd jeg ikke orker denne uvitenheten så lenge til. Samtidig er jeg også redd for å "skremme" ham bort, og ødelegge noe, om jeg sier noe.

Er det noen som har råd til meg? Bør jeg helst bare late som ingenting? Bør jeg si noe om hva jeg føler? Om usikkerheten? Spørre om hva han tenker? Det er ikke sånn at jeg har behov for en merkelapp hvor vi er "sammen" eller noe sånt, det er bare det å vite litt om hva han føler.

[Love]

Det er fort gjort at begge to går rundt og er redde for å skremme hverandre bort....Og vi jenter har lett for å tenke det verste (og vi saboterer oss selv)
Jeg skrev en melding om at jeg bryr meg mer enn jeg tør å si.... og etter det har han jeg dater vist mer følelser, tror han var like usikker som meg.
Sannsynligvis liker han deg, ellers hadde det vel blitt stille;) Men som jente får man på en måte aldri nok bekreftelse....og det er slitsomt!
Et stalltips er å tenke på deg selv som om du allerede var kjæresten hans og oppføre deg som om du er trygg. Ikke la tvil og bekymringer få feste seg, tenk at de er "spøkelser" som du kan blåse bort....
Sannsynligvis lurer han litt på hva du føler også, og han har sikkert sine ting som gjør ham usikker på seg selv. Ingen er 100% selvsikre. At du er forelska er jo egentlig en god ting...jeg er glad jeg får oppleve det. Når vi er ute og sitter "oppå hverandre" så ser jeg folk på nabobordene som ser ut til å kjede seg i hverandres selskap....ville ikke byttet:) Nyt det!

[Greeneyed]

Tusen takk for gode råd, Love!

Tror nok du har rett i at det er litt selvsabotasje her! Jeg overtenker så utrolig mye, og har nok også gjort dette til en større sak enn det egentlig er. De siste dagene nå har han nok fått en anelse om at jeg liker ham veldig godt, jeg har kanskje oppført meg litt needy (jeg har hvertfall vært needy, kan jo håpe han ikke har merket det :p ).

Jeg har bestemt meg for å finne noen flere gleder, gjøre mer morsomme ting og prøve å spekulere mindre i dette. Bare jeg finner på mer gøy, tror jeg ikke det skal være så vanskelig å tenke litt mindre på ham

[Love]

Kom på en ting når det gjelder kontakt versus "needy"... balanse er jo viktig og det går an å vise at man liker noen uten å dermed legge press eller forvente noe... f.eks ved å skrive hyggelig melding uten å tenke at du vil ha svar...
Sånn er det jo med venner eller kollegaer også, man kan tilby litt oppmuntring og varme uten baktanker (funker best når man har et liv og ikke på død og liv MÅ sees eller få noe tilbake)
Da vil personen man snakker med få "gofølelse" og kanskje få lyst til å gi noe tilbake en annen gang, og i det minste koble deg med den følelsen;)

[Greeneyed]

Helt enig med deg der, Love!

Jeg føler meg faktisk totalt forandret nå. Var nok litt generelle humørsvingninger som satte meg i et veldig lite heldig tankemønster hvor jeg ikke klarte å få noen positive følelser (mer en desperat "jeg må vite NÅ-følelse"). Veldig glad for at jeg ikke prøvde på å kommunisere denne usikkerheten, men heller lot være å ta kontakt. Jeg mener ikke at det nødvendigvis er dumt å være ærlig og snakke åpent om følelser, men for meg var det for mange sterke følelser til at jeg kunne formidlet noe som helst på en god måte. Nå, derimot, kommer det ganske naturlig, det du skriver om å oppføre seg som om jeg er trygg. Jeg føler meg trygg igjen, fordi jeg både har fått den avstanden jeg trengte for å innse at det ikke er verdens undergang om han ikke liker meg, OG jeg ser at han viser en del interesse. Samtidig har jeg et nokså travelt liv igjen, og akter ikke å sette det helt til side hver gang han vil møte meg (selv om jeg vil møte ham når det faktisk passer).

Dette var deilig, føles som å ha funnet litt tilbake til meg selv og mitt eget liv igjen :p Noen ganger er det visst greit å ha litt is i magen Og igjen takk for råd!

[pompel9]

Fra et mannfolks standpunkt, så må jeg si at du bør si det til han.

Vi mannfolk kan virke kalde, men vi blir glade når et kvinnfolk viser sine følelser. Og det gjør det lettere for oss også. Vi er ikke så gode til å ta det første skrittet når det gjelder å si at man elsker til et kvinnfolk.

Nå skal jeg ikke si at alle er sånn. Men jeg vet at jeg er sånn.