Det er en underlig følelse som treffer en når man blir singel igjen. En fargeløs cocktail blandet av savn, glede, usikkerhet og pirrende nysgjerrighet
på hva som venter. Det var et forhold fylt med glede og gode opplevelser, men også krangler og tårer. Med tiden ble kampene hardere å ta, og man kryper sammen i fosterstilling i en desto trangere comfortsone. Det er en tradeoff man er villig til å akseptere fordi man smelter sammen om å skape en fremtid. Oss to mot verden.
Men slik gikk det altså ikke. Nå er jeg tilbake der jeg en gang var, men med brukket rygg. Jeg må komme meg opp på hesten igjen og ri ut på nye eventyr.
Men dette blir en hardere kamp enn noen gang før.
Ikke fordi jeg føler et ubehag ved å ta skrittene ut på banen igjen, men fordi jeg ikke lenger har den samme lidenskapen for sjekking som jeg en gang hadde. Det er nødvendigvis heller ikke ønskelig, men fravær av mål og mening er enda verre.
Da jeg var singel nådde jeg alle mine "mål". Jeg opplevde mer morro enn jeg kunne be om, fulgt opp av et spørsmålstegn om hva som kom etterpå.
Jeg valgte siden å fokusere på kvalitative personlige egenskaper og på andre sider av livet mitt, som karriere og forhold.
Etter to år i forhold nærmer jeg meg 28 år, og står med bind foran øynene ute i ørkenen. Usikker på hvilken retning jeg skal gå, og hvilke muligheter som ligger foran meg.
Jeg er ingen høytidlig sjel, og tar i mot svar og råd med stor glede.
Spørsmålet jeg ønsker å stille er: Har du noen gang mistet drivkraften i deg (i forhold til sjekking) eller din lidenskap og retning i forhold til hva du ønsker fra det motsatte kjønn? Og dersom du fant den igjen, hvordan gjorde du det?