Hva nå?

Started by piken, April 26, 2012, 22:08:35 PM

Previous topic - Next topic

piken

Fjernet pga anonymitet.

VB

Ut i fra det du skriver virker det for meg som du har "typen" din som standby i tilfelle, men du er egentlig ikke fornøyd og vil lete etter noe bedre?

Eneste jeg vil foreslå er å ikke overtenke det, slike problemer løses aldri av å tenke for mye på de. Det pleier som regel bare å virke mot sin hensikt.

piken

Hm. Jeg blir faktisk aldri fornøyd, så uansett hvem jeg har så er de på en måte standby.

Men takk for dine ord. Det enkle er ofte det beste.

piken

En tilføyelse til historien som jeg ser nå er en ganske viktig del:

Jeg har enda ikke fortalt familien min om han og jeg er omtrent gifta inn i hans ...

VB

Litt forpliktelse problemer?

Hvis dette er en gjenganger i alle forholdene du har, at du alltid har en fot ut døra, så tror jeg ikke det er mye vi kan gjøre for å hjelpe deg. Må nok enten bare akseptere at du er slik (jeg er sånn selv etter at jeg brant meg hardt på en jente i ungdomstida) eller oppsøke en psykolog e.l. for å prate om det hvis det er et problem for deg.

kebman

Kunne du tenke deg å få barn med han?
Sow a thought, reap a desire. Sow a desire, reap a habit. Sow a habit, reap a destiny.
Nykomling siden 2008 :p

piken

LITT forpliktelsesproblemer ja. Har slitt med det hele livet så har på en måte akseptert at det er en del av meg som person. Det utvikler seg først til et virkelig problem når man møter flotte fyrer som han jeg har nå.

Og angående barn. Har aldri vært spesielt verpesjuk av meg (selv om jeg er glad i barn) og han har ikke fremkallet den lysten. Men hvem vet når det biologiske klokka begynner å tikke ...

Jeg tror også noe av problemet er at en eventuell kjæreste passer litt dårlig med min livssituasjon og personlighet og at jeg derfor havner i en slags "krise" når drømmemannen dukker opp 5 år for tidlig.

kebman

Møtte ei jente. Hun sa, "Om jeg ikke kan tenke meg å få barn med han, så finnes det heller ingen framtid med fyren." Jeg er litt enig, egentlig. Ikke at du trenger ønske barn her og nå, men at du ser for deg at en gang i fremtiden, så ville det vært fint å få barn med akkurat han. Hvis det er noe du ikke kunne tenke deg, er sannsynligvis ikke han noe for deg - om det er monogami du tenker på, da. Og om du nå faktisk kunne tenke deg å få barn i det hele tatt.

Men hvis barn ikke er issuet her og nå, er du jo også fri til å nyte livet akkurat som du vil, og ikke dvele eller føle deg forpliktet til å være med han ene. Sex kan du jo få av hvem som helst, tross alt. Du kan bli kåt av hvem som helst, nesten. Gresset er alltid grønnere... Og det å ha fri sex er relativt problemfritt, bare at sexen som regel er bedre i forhold.

Fordelen du får av å bare ha én, er stabilitet og trygghet, fred og ro - til motsetning av hva du potensiel får om du må gå videre: Drama, sjalusi og i verste fall vold. Ikke at sistnevnte er spesielt sannsynlig, men det bør nevnes. Og de fleste klarer jo å skilles på en nogen lundre sivilisert måte. Og blir du med en fyr hjem, trenger du ikke legge igjen nummeret når du går neste morra.

I don't know. Hvor mye elsker du fyren, egentlig? Er jo det som teller.

Jeg tipper du undres over hvordan det ville vært med en annen, eller bare singel. Og undres du, er det kanskje ikke liv laga, for en fyr du virkelig elsket, kunne du seff aldri tenke deg å forlate for en annen - eller?
Sow a thought, reap a desire. Sow a desire, reap a habit. Sow a habit, reap a destiny.
Nykomling siden 2008 :p

piken

Takker for ytterligere svar. Jeg har tatt noen runder med meg selv og kommet fram til at det er han jeg vil ha. Det måtte en runde med krangling til før jeg fant ut dette, men måten vi ordnet opp i det på gjorde at jeg syntes han var enda bedre. Vi turte å si til hverandre hvor glade vi faktisk er i hverandre og jeg spurte noen dager etterpå om det var greit at jeg kalte han for kjæresten min. Så da er vi visst kjærester, noe som føles litt rart, men på en fin måte. At sjela mi er usikker må jeg nok på et eller annet nivå bare lære meg å leve med og jeg forsøker så godt jeg kan å leve i nuet og ikke tenke for mye på fremtiden.

Selvfølgelig undres jeg innimellom hvordan det ville vært med en annen, eller bare å være singel - men det jeg kommer fram til når jeg undres på dette er at det faktisk ikke er fristende. Alle andre menn er teite (sammenliknet med kjæresten) og det å være singel virker så fjernt.

Jeg tror nok størstedelen av problemet er at jeg er så alt for vant til å være singel at det å finne noen som skal bryte denne livsstilen hos meg blir en så utrolig stor big deal. Men det er det faktisk hos han også. Det har tatt laaang tid å få han på banen - for jeg har hele tiden visst at jeg vil ha han der (uten at jeg har tenkt kjærestetanken før nå) - og nå vet vi bare at vi er utrolig glad i hverandre og at det er litt skummelt, men på en fin måte :)

Miss Føniks

The Phoenix always rises from the asses