Det er ikke rart du lar deg knekke. Selv jobber jeg på en arbeidsplass der det er én person (maks to) som oppfører seg slik, og jeg synes det er en enorm påkjenning å jobbe med disse, som alle andre er enige i. Når jeg treffer nye folk på arbeidsplassen ser jeg det alltid som obligatorisk ta kontakt med dem og gi dem følelsen av at jeg ønsker dem velkommen.
Du bør si ifra til en med sosialt ansvar på en ordnet måte - det er mitt beste tips. Kanskje har dere en HMS-ansvarlig eller en sjef som forstår deg som kan gi de andre et hint eller en alvorsprat. Det høres ut som tipset man fikk om mobbing på barneskolen - noe man får oppfatningen om at ikke virker - blant annet ungdomsfilmer -, men da jeg en gang på ungdomsskolen (miljøet ditt minner meg om det) følte meg utsatt for noe i grenselandet til mobbing, sa jeg ifra til autoritetene, og dette ordnet seg. Ikke at vi ble bestevenner, men det ble levelig. Siden hersketeknikkene deres faktisk var kommet ut i lyset, var det ikke mulig å bruke dem lenger.
Mennesker er naturlig anlagt til å ha medfølelse for andre. Måten folk rettferdiggjør drittoppførsel for seg selv på, er at ofrene ikke har verdi eller mulighet til å ta seg nær av hersketeknikkene. Hvis man gir "herskerne" et signal om at det faktisk går inn på deg, og at du har lyst til å slå en strek over det og komme deg videre, skjønner de at du faktisk ikke bare er et ikke-menneske. Ikke ta offerrollen - ikke fremstill deg selv som den som har blitt urettferdig behandlet hele tiden - men mer "en som har lyst til å ta en runde med seg selv og alle".
Det du burde få frem er noe a la dette: "Hei. Jeg heter Grey, og for litt siden begynte jeg her. Jeg var egentlig litt sånn nervøs, og det er en uvant situasjon for meg: Masse nye mennesker og helt nytt yrke. Derfor var jeg kanskje litt "off" de første dagene. Så akkurat nå er vi litt skjeivt ute, og jeg tror det blir triveligst for alle om vi har et avslappa miljø og dere kan hjelpe meg litt med å forstå dette her, for det er jævla uvant. Ikke at jeg vil at dette skal bli helt 'Breakfast Club', men det er jo greit å få det ut. Dere får bare bære over med meg, så skal jeg gjøre det jeg kan for å bli flink og å være en gem type, så håper jeg dere gjør det samme. Og det som er gjort er gjort, så det bryr jeg meg ikke med." Så går det an å gjøre en eller annen gem gest.
For kollegene har det neppe vært noe felles vedtak å "fryse deg ut", slik man kanskje forestiller seg det. Det er bare visse personer som faller utafor, og som kanskje noen få, halvdårlige mennesker hakker på. Tenk på de anonyme personene i skoleklasser du har gått i: Resten av kollegaene dine er mest sannsynlig likegyldige til situasjonen, og er nok helt klare til å bare gi faen og gi deg en ny sjanse, slik som hele klassen som regel ikke mobber mobbeofrene. Og - helt på alvor - med alle de anonyme, utilpasse jeg har gått på skole med, skulle jeg virkelig ønske at de en dag faktisk bare tok et sånt oppgjør. Hver gang jeg har sett dem, i all sin usikkerhet, skulle jeg bare ønske at de sa et eller annet som viste for hele klassen at de faktisk ikke var fornøyd med situasjonen og at de hadde lyst til å endre den. Ikke anklagende, ikke aggressivt, men forsonende. Det finnes få ting som er så hjerteskjærende som en fisk ute av vann; da prøver de fleste å få den dit.
Hvis ikke det hadde virker, hadde jeg funnet meg et nytt sted å jobbe og kalt dem for det de var: drittfolk.