Ukomfortabel situasjon

Started by Grey, July 30, 2012, 13:56:54 PM

Previous topic - Next topic

Grey

Først av alt vil jeg si at dette er en lang post som hverken handler om jenter, sjekking eller lignende. Dette handler mer om inner game og/eller det å mestre sosiale og jobb relaterte situasjoner.

Bestemte meg for å dele et dilemma jeg har om dagen med dere. Noe jeg tenker svært mye på og som rett og slett plager meg.

Jeg befinner meg for tiden i en hverdag og situasjon hvor jeg ikke vil være, men er nødt til å være av diverse årsaker. Jeg havnet på en plass med totalt ukjente mennesker, ukjente kollegaer og veldig langt vekk fra min hjemby på det trygge østland. Jobben jeg gjør er ikke noe i nærheten av noe jeg tidligere har gjort. Arbeidsoppgaver og rutiner var noe jeg aldri har prøvd meg på før og jeg både gruet og gledet meg.

Når jeg da startet så forventet jeg en opplæringsperiode hvor jeg ville lære de viktigste oppgavene og ihvertfall få en kjapp innføring, men den gang ei.  Det som skjedde er at jeg ble satt på oppgaver jeg slett ikke kunne mestre og resultatene ble jo deretter. Spør jeg hvordan ting gjøres så får jeg svar som "hvordan tror du det gjøres?" Herregud, hadde jeg hatt peiling så hadde jeg ikke spurt. Dette er folk som har jobbet med dette lenge og de som etterhvert skulle vise meg hvordan ting gjøres gjorde det veldig fort slik at jeg ikke har sjangs til å henge med. Dette gjorde etterhvert at jeg begynte å slite på det sosiale plan med kollegaene mine. Jeg følte meg ubrukelig og at jeg er en byrde som henger over de andre.

Det skal også nevnes at dette er en arbeidsplass hvor jeg er sammen med kollegaene mine 24/7 og vi bor sammen så jeg har ingen mulighet til å få litt andre former for sosialt samvær enn med kollegaer.

Jeg heller ingen type som pleier å slite i sosiale situasjoner. Jeg er flink med jenter og har mange venner. Har tidligere hatt en jobb innen salg hvor jeg lykkes veldig bra og måtte da takle veldig mange situasjoner face to face og over telefon. I vennegjengen så er jeg nok lederen og føler meg komfortabel i de fleste situasjoner. Dette virker muligens som skryt, men jeg mener at det er relevant at dere vet litt om meg fra før jeg havnet i denne situasjonen.

Jeg har aldri følt noe som det her og heller aldri følt meg så hjelpesløs og overkjørt. Jeg klarer ikke mestre det og sliter med å finne løsninger som snur situasjonen til det bedre. Dette tærer veldig på meg og jeg følte meg dårligere og dårligere helt til jeg bestemte meg for å gi faen. Jeg bryr meg ikke lenger om hva kollegaer/sjefer synes om jobben jeg gjør og gjør jobben på den måten jeg kan. Dette gjør at jeg ikke utmerker og mestrer jobben så veldig godt som jeg skulle ønske jeg gjorde og jeg befinner meg fortsatt utenfor "gjengen" på arbeidsplassen. De jeg har snakket med om dette her sier at det virker som om kollegaene mine fryser meg ut siden jeg er den eneste nye og ikke vil lære bort ting siden de mener jeg er en sinke i en jobb de ellers er veldig rutinerte og flinke i.

Det som plager meg mest er ikke at jobben ikke går så bra som jeg skulle ønsket, men at jeg ikke er en av gutta. Dette har gitt meg prestasjonsangst og jeg føler meg elendig. Familie og venner sier jeg er annerledes når jeg kommer hjem. Jeg har blitt mer stille, virker mer nedfor og trist. Dette har endret seg endel nå da jeg har hatt en lang ferie og har vært hjemme med gutta, familie og mine nærmeste.

Jeg var en periode sikker på at situasjonen ikke kom til å endre seg og dermed ikke noe vits i å søke råd angående det her, men som sagt etter en periode hjemme så er jeg fast bestemt på at det ikke skal være sånn når jeg kommer tilbake på jobb igjen. Derfor deler jeg dette med dere for å høre hva dere mener kan gjøres, hvordan og hva dette kan skyldes? Hvorfor er jeg som vanligvis er trygg i de fleste situasjoner blitt utrygg og usikker?

Voltaire

Det er ikke rart du lar deg knekke. Selv jobber jeg på en arbeidsplass der det er én person (maks to) som oppfører seg slik, og jeg synes det er en enorm påkjenning å jobbe med disse, som alle andre er enige i. Når jeg treffer nye folk på arbeidsplassen ser jeg det alltid som obligatorisk ta kontakt med dem og gi dem følelsen av at jeg ønsker dem velkommen.

Du bør si ifra til en med sosialt ansvar på en ordnet måte - det er mitt beste tips. Kanskje har dere en HMS-ansvarlig eller en sjef som forstår deg som kan gi de andre et hint eller en alvorsprat. Det høres ut som tipset man fikk om mobbing på barneskolen - noe man får oppfatningen om at ikke virker - blant annet ungdomsfilmer -, men da jeg en gang på ungdomsskolen (miljøet ditt minner meg om det) følte meg utsatt for noe i grenselandet til mobbing, sa jeg ifra til autoritetene, og dette ordnet seg. Ikke at vi ble bestevenner, men det ble levelig. Siden hersketeknikkene deres faktisk var kommet ut i lyset, var det ikke mulig å bruke dem lenger.

Mennesker er naturlig anlagt til å ha medfølelse for andre. Måten folk rettferdiggjør drittoppførsel for seg selv på, er at ofrene ikke har verdi eller mulighet til å ta seg nær av hersketeknikkene. Hvis man gir "herskerne" et signal om at det faktisk går inn på deg, og at du har lyst til å slå en strek over det og komme deg videre, skjønner de at du faktisk ikke bare er et ikke-menneske. Ikke ta offerrollen - ikke fremstill deg selv som den som har blitt urettferdig behandlet hele tiden - men mer "en som har lyst til å ta en runde med seg selv og alle".

Det du burde få frem er noe a la dette: "Hei. Jeg heter Grey, og for litt siden begynte jeg her. Jeg var egentlig litt sånn nervøs, og det er en  uvant situasjon for meg: Masse nye mennesker og helt nytt yrke. Derfor var jeg kanskje litt "off" de første dagene. Så akkurat nå er vi litt skjeivt ute, og jeg tror det blir triveligst for alle om vi har et avslappa miljø og dere kan hjelpe meg litt med å forstå dette her, for det er jævla uvant. Ikke at jeg vil at dette skal bli helt 'Breakfast Club', men det er jo greit å få det ut. Dere får bare bære over med meg, så skal jeg gjøre det jeg kan for å bli flink og å være en gem type, så håper jeg dere gjør det samme. Og det som er gjort er gjort, så det bryr jeg meg ikke med." Så går det an å gjøre en eller annen gem gest.

For kollegene har det neppe vært noe felles vedtak å "fryse deg ut", slik man kanskje forestiller seg det. Det er bare visse personer som faller utafor, og som kanskje noen få, halvdårlige mennesker hakker på. Tenk på de anonyme personene i skoleklasser du har gått i: Resten av kollegaene dine er mest sannsynlig likegyldige til situasjonen, og er nok helt klare til å bare gi faen og gi deg en ny sjanse, slik som hele klassen som regel ikke mobber mobbeofrene. Og - helt på alvor - med alle de anonyme, utilpasse jeg har gått på skole med, skulle jeg virkelig ønske at de en dag faktisk bare tok et sånt oppgjør. Hver gang jeg har sett dem, i all sin usikkerhet, skulle jeg bare ønske at de sa et eller annet som viste for hele klassen at de faktisk ikke var fornøyd med situasjonen og at de hadde lyst til å endre den. Ikke anklagende, ikke aggressivt, men forsonende. Det finnes få ting som er så hjerteskjærende som en fisk ute av vann; da prøver de fleste å få den dit.

Hvis ikke det hadde virker, hadde jeg funnet meg et nytt sted å jobbe og kalt dem for det de var: drittfolk.

Supernova

#2
Lol. Skrev et langt og drygt svar.
Skulle til og poste mye faglig org psy og shit med kjedelige formelle analyser... også så jeg at voltaire hadde kommet med noe fornuftig...og så forsvant det jeg hadde skrevet Og orker ikke makke med å skrive alt på nytt, skjer når man skriver på mobil.. Men nok om meg..


Kort:
Dårlig arbeidmiljø, dårlige mennesker, ikke din skyld.
Om de ikke gidder å trene deg opp med opplæring og oppfølging så må de bare forvente at arbeidet blir der etter. Man høster som man sår. Skjønner de ikke det får de bare brenne. Du skal i hvertfall ikke føle deg dårlig hvis du ikke får til jobben, det er ikke din skyld.

Det som er dumt er at du må omgås de, og er i en locked up situasjon med de sånsett. Eneste du kan gjøre er å  være hyggelig og grei, vær positiv og intressert i folka- og spille med, er vel eneste rådet jeg kan gi, siden det er vanskelig å gi råd om hvordan du skal forbedre en arbeidsituasjon med så dårlige folk. Men om de begynner å tråkke på deg MÅ du si fra, gjerne knallhardt, for tykke skaller er ofte harde å brekke:P
Så om du får er så patetisk svar som " hvordan tror du det gjøres?" så må du faktisk konfrontere dem med det, for det der er rett og slett uproft..

Mr.Brightside

De to over meg skriver mye fornuftig :)

Etter noen år i forsvaret blir jeg ganske overasket hvor utrolig dårlig mange bedrifter/organisasjoner fungerer. Finnes det ikke en ledelse/leder som ser din situasjon, og som ønsker at du skal prestere bedre? Selv om du tar tak er det ikke sikkert det er nok (selv om det burde være nok i de fleste tilfeller). Det er mye lettere hvis du har en leder med autoritet som ser situasjon, og som evner å ta tak i det. Worst case så slutter du i jobben om 6 måneder, bedriften minster en ressurs og taper penger pga det. Din trivsel går opp fordi du finner deg noe annet å gjøre.
Rise and rise again, untill lambs become lions

Grey

Takk for gode svar.

Skal ta en runde på det når jeg reiser tilbake på jobb og legge kortene på bordet. Så får vi regne med at det blir bedre.

Var forøvrig deilig å få det ut på papiret og ikke sitte inne med det.  :)

Mr.Brightside

Det er faktisk noe vi menn kan lære av kvinner; som er mye flinkere å snakke om ting. Fakta er at det blir ofte bedre av å snakke om ting som plager én :)
Rise and rise again, untill lambs become lions

Voltaire

Quote from: Grey on July 31, 2012, 16:58:02 PM
Takk for gode svar.

Skal ta en runde på det når jeg reiser tilbake på jobb og legge kortene på bordet. Så får vi regne med at det blir bedre.

Var forøvrig deilig å få det ut på papiret og ikke sitte inne med det.  :)
Ifølge min psykologfavoritt Richard Wiseman (tatt fra boken "59 seconds") er den aller beste måten å takle problemer på å skrive om dem. Når man snakker om ting, går man ofte i sirkler (man kommer tilbake til de samme poengene og blir stadig med negativ for hver gang mens man graver seg ned). Man prøver å finne mer konstruktive løsninger når man skriver. Sikkert fordi man kan se hva man har skrevet før og dermed ikke skriver "Å, jeg hater dette så utrolig" gang etter gang etter gang, men kanskje også fordi man er vant med at skrevne historier skal ha en happy ending ;)

--WTF?--

Quote from: Grey on July 30, 2012, 13:56:54 PM
Jeg befinner meg for tiden i en hverdag og situasjon hvor jeg ikke vil være, men er nødt til å være av diverse årsaker.

Gå til legen, få sykemelding, dra hjem. Ingen kan kreve forklaring eller begrunnelse for fraværet så lenge du har sykemelding/legeerklæring.
Date only grown-ups. If you're not a grown-up, fix that first.

Grey

Selvfølgelig en mulighet det også, men mener at det ikke vil være riktig måte å gjøre det på. Bedre å gjøre sitt for å prøve å endre situasjonen slik at det ikke blir på samme måte for evnt andre nyansatte.

--WTF?--

Hvorfor ikke? Det er kommet en ny bestemmelse i arbeidsmiljøloven ang. oppfølging av de som er sykemeldt i mer enn 4 uker (så vidt jeg husker). Bedriften er da pliktig til å iverksette tiltak, og det vil også komme nye arbeidstakere tilgode. Bedriften er ansvarlig for arbeidstakernes fysiske og psykiske arbeidsmiljø og dette kan være en metode å tvinge frem endringer i bedriftskulturen som vil gjelde alle ansatte.
Date only grown-ups. If you're not a grown-up, fix that first.

Voltaire

Jeg synes det er bra av Grey å prøve den aktive måten før han prøver den passive :)