Takk for mange nyttige innspill!
Som Lisa er inne på, så har jeg ingen problemer med å ha en samtale gående. Jeg føler jeg er rimelig stødig på smalltalk, og jeg er ikke redd for pinlig stillhet sånn "snakkemessig". Så kanskje jeg formulerte meg litt feil.. Jeg har problemer med å takke ja til kaffe/kino/biljard/bowling-hvaenndetmåttevære-dates fordi det da er en forventning om at dette ikke bare er et vennlig møte, men gjerne noe mer. På en side er det jo bare et helt vanlig møte mellom to personer, og det er ingen som forventer at jeg skal gifte meg med fyren. På den annen side er det jo ikke bare et vanlig møte, for hadde vi ville hengt sammen hadde vi jo gjort det. Vi hadde ikke oppsøkt en arena hvor folk "vanligvis" dater.
Så hvis vi tar han fyren jeg skrev om innledningsvis, har jeg ingen problemer med å snakke med ham "til vanlig", dvs når vi enten er med andre eller hvor vi vanligvis møtes (i dette tilfelle, jobb). Men idét jeg ser for meg at vi skal møtes utenfor denne situasjonen med andre intensjoner, for å si det slik, det er da usikkerheten kommer. Som jeg sa, har jeg ingen problemer med å snakke eller si min mening. I og med at vi med jevne mellomrom jobber sammen, vet vi også ganske mye om hverandre. Vi har så og si samme humor (meget viktig for meg), og han har ved gjentatte anledninger vist at han ikke er av samme douche-kaliber som noen av sine venner.
Greeneyed: ja, jeg også har svart på en invitasjon med å le. Neste gang latet jeg som om jeg ikke hørte hva han sa. For ei grei jente jeg er.
At vi heller drar sammen på en aktivitet er en god idé, som noen av dere foreslår. Det passer også meg mer å gjøre noe mer aktivt enn å sitte i et mørkt kaféhjørne..