Jeg gråter når jeg er glad for å ha gode venner og familie. Det hender jeg sitter alene i leiligheten min, og tenker at de fine menneskene jeg har i livet er så dyrebare og blir så emosjonell at tårene kommer.
Jeg gråter alltid når jeg ser lidenskapens pris, ondskan, og pay it forward.
Etter å ha grått hver dag i ett halvt år etter at det ble slutt med eksen, så har jeg sluttet å gråte over menn. Men jeg kan gråte litt når jeg treffer mennesker over lang tid som gjør inntrykk på meg, og skal videre i livet, selvom jeg ønsker de alt vel.
Sist jeg gråt var da en venn mistet sitt barn og da en god kollega sluttet for å studere i utlandet.
