Cold approach:
Etter en litt dårlig kveld sist jeg var ute:
En ting jeg legger merke til er at jeg til tross for å ha vært i dette "gamet" i mange år, ofte føler meg i asosialt modus eller "ute av state" eller sjenert osv på begynnelsen av kvelden.
Kanskje jeg ser noen drithotte chicks med en gang jeg kommer inn i lokalet, og failer å approache fordi jeg tenker at jeg skal "spare dem til senere når jeg er i state"/(eller, den andre siden av den samme mynten: "jeg er ikke i "state" så det kommer ikke til å fungere") istedet for å bare stupe inn som jeg vet jeg burde.
-Eller at jeg er usikker på "hvem kjenner hvem?" og blir litt intimidated, det ser ut som alle har det gøy og at jeg er "den fremmede".
-"Nei her er det bare "seated sets" eller "nei her er det så få, så det blir så VELDIG synlig hva jeg prøver på"
-Frykt for at hun skal ha type som blir sur.
-Eller at jeg har et bilde av hvem jeg er (mr motherfuckin cool
) som jeg ikke vil ødelegge ved å risikere blowouts.
-"Vente til senere"
-Eller jeg tenker at "nei nå nølte jeg litt for lenge så nå er det for sent" og dermed avstår.
-Rovdyr-mindset (må sjekke opp) istedet for å bare være tilstede i øyeblikket og være kul mot folk å se hva som utfolder seg på en ikke-passiv måte (altså gi vs ta).
-"Hun (og hele lokalet) kommer til å vite at jeg prøver å sjekke henne opp"
-Passivitet.
Greia er at disse negative tankene kommer krypende inn uansett. "Approach Anxiety" forsvinner aldri helt for mange, inkludert meg selv (selvom det
blir lettere). Å kvitte seg med "AA" bør ikke nødvendigvis være et mål. Man må bare lære seg å leve med det, og gjennomføre prosessen uansett. (Som jo forsåvidt er den eneste måten å bli nummen mot AA) -Vite at det er hjernen din som spiller deg et puss. Som en artist som går på scena, man blir alltid nervøs på forhånd, selvom man har gjort det tusen ganger før.
Så går man ut og gjør sitt beste.
Jeg liker tankegangen "haha dette blir pinlig, lets go". Da tar man seg selv ikke så høytidlig.
For om man stopper opp og tenker, hva er det man virkelig kjenner? Litt sommerfugler i magen?
Men når man står der, så kjennes de sommerfuglene ganske jævlige ut, ikke sant?
En øvelse man kan gjøre er å beskrive med ord hva man føler. F eks, "sitring i mellomgulvet"
Og så spørre seg, "skal jeg virkelig ikke gå opp til hun der fordi "sitrer i mellomgulvet"..? Wtf?
(PS Dette skjer meg ofte og, jeg gjør narr av den feige delen av meg selv her)
Så da er spørsmålet, hvilke "veivalg" tar man for å få en bra kveld vs en dårlig?
Om jeg bare hopper i det tidlig på kvelden TIL TROSS for negative følelser inni meg, vil jeg få hjernen min til å bryte ut av de negative tankene og forstå at det ikke er en big deal. Ingen banket meg opp, ingen lo av meg (og om noen lo av meg, hva så?), ingen bryr seg. Jeg vil da tillate meg å være friere i måten jeg er på, uten frykt.
Om jeg derimot velger å ikke gjøre noe (som også er et valg) så vil hjernen min fremdeles være låst, ufri. Ingenting motbeviser tankene så handlingene forblir kongruent med tankene om at man ikke er nok o.l, altså man forblir passiv.
Derfor, JUST DO IT!
Til tross for negative følelser eller tanker.
Hopp i det.
Noen ting man kan gjøre:
-Åpne folk på gata på vei til utestedet for å "varme opp"
-åpne de første jentene du ser inne på utestedet asap
-ikke la det gå lang tid mellom hvert "sett"
-bruke høy stemme eller ta stor plass eller gjøre "teite ting", og la hjernen din se at det er greit.
-prikke jenter på skulderen og bare stå der og:
-se på henne uten å si noe. (gøy)
-Vinke som en retard (gøy)
-le som en sjørøver (gøy)
Noen mindsets:
-Jeg bare hopper i det
-"watch me"
-hvordan kan jeg gjøre dette gøy?
-Det er gøy å se dum ut
-Jeg skal bare hilse på folk og være sosial (tar presset av, fjerner rovdyr-innstillingen der du må se resultater med dama for å føle deg bra, framfor å bare komme deg i sosial modus)
-Det er ingen som husker dette om en uke.
-Dette kan bli en bra historie
-det pleier aldri å bli så ille som jeg trodde på forhånd
Om du har en wing kan dere pushe hverandre litt med små challenges, og le (godhjertet) av hverandres blowouts.
En dårlig kveld for meg handler om om jeg gjorde det jeg skulle og kan gi meg selv klapp på skulderen, ikke så mye om eksterne resultater. Hva jeg
prøvde på, ikke nødvendigvis hva jeg fikk til. Det føles jævlig å skuffe seg selv ved å ikke prøve på noenting, og ikke nærme seg sitt potensiale. Og det føles godt å vite at man prøvde sitt beste, og at man er rikere på erfaring, og ett skritt nærmere målet.
Så, hopp i det tidlig på kvelden for å få snøballen til å rulle for din egen del. Ikke vent og la hjernen din dikte opp unnskyldninger.
Og så er det det å faktisk gjøre det da...
Peace.
FatBwoii