Sommerflørt som utviklet seg, men uavklart pga avstand

[piken]

Aktuelt: sommerflørt fra da jeg var hjemme i sommer som utviklet seg til at vi oppførte oss som kjærester hele sommeren, tatt ting som det kommer og ikke tenkt eller snakket noe om fremtiden. Så er sommeren over og jeg studerer langt vekk, vi beholder kontakten likevel med mye bildeutveksling og snakking om hva vi driver med + litt sexting. Nå er det vel litt over en mnd siden jeg så han sist og skal hjem igjen til helga, og da har jeg også avtalt treff med han.

Det jeg tenker litt på er om det er noen måte å finne ut hva hans intensjoner er uten at jeg faktisk må spørre. Min situasjon er at jeg har blitt veldig glad i fyren, men har aktivt prøvd å date andre her jeg bor for å ha valgmulighetene åpne. Men de jeg har datet har vært null interessante og jeg kjenner ingen spenning i å få en ny match på tinder eller å gå på date. Ingen kan måle seg med sommerflørten akkurat nå .. Men jeg har ikke lyst til å ta opp temaet "hvor er vi på vei?" i frykt for å skremme både meg selv og han. Jeg vet ikke om jeg er klar for å bli kjærester, men samtidig trenger jeg å vite litt hvor han står for å ikke investere for mye følelser i ham unødvendig.

Angående oppførsel når vi er sammen og kontakt så tar vi begge like mye initiativ (tror jeg) og han viser aktivt at han ønsker å prioritere meg; avlyser avtaler til fordel for meg osv. Har hilst på et par av vennene hans, men det har vært mer tilfeldig. Når han har vært sammen med meg har han ved flere anledninger snakket om meg i telefonen til både foreldre og venner, samt snapet bilder av meg til venner (aner ikke sammenhengen, jeg bare smilte). Videre har han ytret ønske flere ganger om å besøke meg og vi har snakket om helger som passer og ikke, men foreløpig ikke landet på noe, ingen av oss stresset noe mer med det når vi uansett sees nå til helga.

Så er det noe spesielt jeg bør tenke over, nevne for han eller gjøre for å prøve å finne ut hvor ting går uten at jeg røper meg for mye? På den ene siden så synes jeg han investerer veldig mye i meg til at jeg er såpass langt borte, men samtidig er jeg såpass usikker av meg at jeg ikke tror på at han kan være interessert i meg på ordentlig ..

Ups, posten ble litt lenger enn forventet, men håper noen orker å lese og komme med innspill, om ikke nødvednigvis konkrete tips, så ihvertfall noe som hjelper meg med å rydde hjernen min litt

[Love]

Han investerer og virker interessert som du beskriver det. Vanskelig med avstand (det vet jeg alt om). Samtidig veldig vanskelig å skulle gi slipp på noe som er veldig bra. Jeg klarer ikke date andre når jeg fortsatt har noe på gang med han fyren min (fordi vi har det så bra sammen at alle andre blekner i forhold...)
Du kan jo være litt åpen rundt det med avstanden. Høre hva slags planer han har for sin framtid osv. Uten å stille noen konkrete krav akkurat nå...

[piken]

Han virker jo absolutt interessert egentlig, men vet jo ikke om det bare er interesse for det som vi har gående akkurat nå. Men vi er jo akkurat som kjærester, eneste er at vi ikke har sagt at vi er det og at vi ikke er sånn der "savner deg" osv.

Angående avstanden så er det jo greit nok hvis man treffes regelmessig, men det er jo stress å planlegge at hvis vi skal få noe til å funke så må vi sees en gang i mnd. Blir veldig mye forpliktelser tidlig i et forhold synes jeg ..Han har selv sagt at avstand kan funke, så lenge det ikke er mer enn et år .. (da snakket vi om noen andre, ikke oss spesifikt)
Fremtid vet vi ikke så mye om konkret, men vi har tullet en del om seriøse temaer. Så jeg vet at vi er på samme stadie på en del ting i livet. f.eks at ingen av oss er spesielt gira på barn (foreløpig) og hvordan er forhold skal være med tanke på felles interesser, tid brukt sammen, at man må investere osv.. Så vi tenker mye likt om ting, men bare ikke avklart at det skal være "oss".

Så egentlig må jeg bare finne ut hva han tenker da jeg virkelig trenger hans perspektiv på saken, men jeg er redd for å ødelegge det bra vi har nå hvis jeg tar det opp.. Både for at han ikke er interessert i meg på den måten, eller at jeg skal få helt noia og ødelegge alt hvis det viser seg at han er gira på kjærestegreia. Kanskje jeg egentlig ikke trenger å stresse i det hele tatt, bare ta ting som det kommer. Får bare helt noia av å ikke ha kontroll

[Love]

For min del handler det om at jeg har bodd under samme tak med en person uten at jeg følte vi hadde noe til felles. Så avstand i kilometer er bedre enn følelsen av avstand til en du bor sammen med;)
Vi planlegger egentlig bare fra gang til gang, men har holdt på så lenge at vi har tatt en prat rundt det at vi ikke dater andre (så vidt) og vi snakker ofte om ting vi har lyst til å gjøre sammen....

Vanskelig å ha kontroll uten å stresse, og så fort man stresser så blir ting litt anstrengt og ikke like gøy. Så det er en balansegang. Men tror ikke du ødelegger noe ved å snakke litt om framtiden....F.eks ved å si at for din del kan dere gjerne fortsette å treffes og at du liker å ha ham i livet ditt osv:)

[piken]

Høres bedre ut med avstand i kilometer enn mental avstand, ja.

Føler at helga med treff med sommerflørten gikk ok. Han var veldig glad for å se meg, og hadde takket nei til andre ting (som jeg vet han egentlig burde dratt på) til fordel for meg. Jeg følte meg ikke klar for fremtidssnakk, så droppa det. Føles ikke rett å spørre han hvor han står, når jeg ikke veit hvor jeg står sjøl engang.

Eneste jeg er usikker på nå er det faktum at vi ikke har avtalt neste treff. Vi har jo snakket om at han skal besøke meg, men det er alltid en av oss som har planer i minst en mnd fremover .. Så når jeg spurte når det passet for han så sa han bare at det måtte bli i slutten av november. Jeg ble med ett usikker på om det var en dårlig avvisning eller bare et ærlig svar og må finne ut hvordan jeg skal forholde meg til det fremover. Om jeg skal gi han en konkret invitasjon senere eller bare se om han tar det opp selv..

Så foreløpig lever jeg bare på at det var en hyggelig helg og at jeg nå er metta på kroppskontakt og flørting for en goood stund. Sånn sett kjekt å være introvert i avstandsforhold, man har såpass behov for egentid at å reise fra hverandre etter et par intense dager sammen er mer deilig enn trist

[Love]

Kjenner meg veldig igjen i det du skriver der....

Først trodde jeg det var noe galt med meg, at jeg er blitt ødelagt som ikke ønsker meg et mer fast forhold med hverdager osv. Det er jo det jeg alltid har hatt før. Men nå, etter å ha hengt her inne, så ser jeg jo at det ikke er så mange menn som ønsker seg fast forhold, og at det kanskje er like greit at jeg ikke er så gira på det lenger?

Uansett, jeg liker alenetid også:)
Men klart, det sliter på når det er fullt opp hos begge og det går mer enn en måned siden sist....

[piken]

Jeg har alltid følt at det har vært noe galt med meg når det gjelder forholdsbiten. Folk lager det til en stor greie at alle (og spesielt jenter) er ute etter faste forhold, og det er innimellom slitsomt å forklare folk eller å skjønne selv at man kanskje ikke er helt der .. Fordi alle lager det til en greie at man må "ta praten" og finne ut om man skal være eksklusive etter en viss tid, så føler jeg at jeg må ta stilling. Men jeg MÅ jo faktisk ikke det. Jeg trenger ikke å ta stilling før den fyren jeg dater faktisk krever det av meg.

Litt kjipt at det er lenge til vi sees igjen, ja. Men samtidig så tenker jeg at vi er jo begge såpass opptatt på hver vår kant at vi ikke kommer til å få det kjipt i ventetiden. I tillegg tenker jeg at det er bedre at det går litt lang tid mellom, så slipper ting å føles så seriøst og det betyr også mer for meg at ting er bra når vi først sees enn at vi nødvendigvis skal sees så ofte.