Hei!
Dette blir et langt innlegg!
Det er alt for lenge siden jeg har vært aktiv i dette forumet, men det er faktisk det beste stedet å rådføre seg når det gjelder jenter og forhold. Derfor er jeg nå tilbake.
Jeg tok en del grep for noen år siden. Leste mye gjennom forumet her og
0330.no, og fikk resultater. Etter litt fikk jeg meg ei kjæreste som jeg nå snart har "offisielt" vært sammen med i 2 år. Det er jo alltid en del tid før datoen også.
Men, alt har ikke bare vært fryd og gammen. Ting var veldig flott det første halvåret. Så har det dessverre pekt en vei. Hun sliter nemlig tungt psykisk. Dette er noe hun har gjort siden tidlig i tenårene. Hun var da til behandling og det funket noenlunde. I studietiden nå har ting gradvis blitt verre igjen. Etter at kollektivet hennes var ferdig studert for 1,5 år siden, gikk ting virkelig dårlig. Hun hadde fortsatt en del år igjen å studere, og jeg kun 1 år igjen (jeg er nyutdanna og hun fortsatt student i dag). Hun må ha følt en trygghet i dette kollektivet, for etter oppløsninga gikk hun også sakte i oppløsning. Depresjonen ble igjen mer tydelig med alt det innebærer. Hun ble mer lukket, innesluttet, og følte seg ensom. Selvdestruktivitet, negativitet, selvsentrering, håpløshet, bitterhet og rådløshet følger med slikt.
Dette har nå vart en stund. Vi har snakket mye om det, og det ender ofte med grining, og "vi burde ikke være sammen" og mye annet vas. Dette er gjerne den enkle veien, å gi opp uten behandling eller psykolog. Jeg gir selv aldri opp og er kanskje litt sta (idrettsutøver). Tenker at det kommer til å bli bedre. Det har jo vært perioder med bedre lynne, men da har det vist seg at hun heller har holdt ting for seg selv. Har også vært i kontakt med moren gjentatte gangen, men dessverre er det ikke noe tak i foreldra (de sliter selv. Arvbart?).
Så nå, etter en ny høst med dårlig stemning og arbeid som hobbypsykolog som må høre gjennom de samme strofene med depresjonssnakk, lurer jeg virkelig på hvor veien går videre. Det er sikkert flere her som har lignende erfaringer. Man blir sliten av slikt, og man blir veldig tatt for gitt og får svært lite tilbake.
Nå kan det se ut som at jeg endelig har klart å overtale henne til å ta i mot den hjelpa jeg har oppsøkt for henne. Helsesøster og psykolog kan dukke opp i løpet av neste uke. Men det kan også være for seint. Er dette en framtid man burde finne seg i? Som menneske burde man ha frihet til å gjøre som en vil med hobbyer og interesser, uten å måtte stille opp og være tilstede "hele tiden". Når man over så lang tid mottar så mange avvisninger, negativitet og håpløshet blir man jo lei.
Men jeg føler at det på en måte er feigt å gå fra henne nå også, mens hun virkelig sliter og er ensom. Det sliter på samvittigheten. Likevel kan man vel ikke være sammen med en person på nesten ren medlidenhet? Dette er svært vanskelig. For noen ville det kanskje være enkelt, og gått direkte. Men hva gjør man om dette er er person man, ihvertfall tidligere har elsket?
Etter å ha vært i kontakt med flere heletasjoner,
ung.no,
suss.no, Hjelpetelefonen, foreldre, venner og en psykolog, skal dere vite at jeg
virkelig er evig takknemlighet for all respons!
Mann 27
