Detter ut i sosiale sammenhenger

[Kjuagutt]

Hei, jeg vet ikke helt hvor jeg vil med dette innlegget, men jeg har altså problemer med å holde følge i sosiale sammenhenger til tider uten at jeg vet helt hvorfor. Dette gjelder spesielt i grupper, der kan jeg bli ganske stille til tider og jeg har vanskeligheter med å få en god tone med folk, og faktisk skjer det oftere at jeg har vanskeligheter med å bli kompis med gutter enn å få en god tone med jenter( er gutt forresten). 

Jeg innser jo at det er noe jeg gjør galt og ikke de rundt meg da jeg observerer at andre fort får en bedre tone seg i mellom og jeg ikke opplever det samme med samme personene. Jeg føler meg til tider kjedelig og det går inn på meg. Har liksom ikke så mye gøy å bidra med alltid, og føler jeg trekker andre ned.

Mulige årsaker slik jeg ser det selv:
- Introvert
- Har vært dårlig på å omringe meg med de jeg helst ønsker opp igjennom, og fått en annen påvirkning fra de rundt meg enn det som kanskje har vært optimalt.
- Dårlige søvnrutiner som ikke akkurat gjør meg mer sosial
- Begynner å lure på om det er noe galt med meg, siden jeg har slitt med dette i årevis uten å bli bedre selv om jeg har vært bevisst på det i lengre tid
- Jeg er bare i en ond sirkel der tunge tanker om hvordan jeg oppfattes subkommuniseres ut til andre mer enn jeg aner, og egentlig ligger årsaken i mye større grad i dette enn i de overnevnte punktene. Jeg utstråler noe som får andre til å trekke seg unna, og egentlig er jeg ikke så introvert som jeg kanskje tror?

Alle tanker og innspill settes veldig pris på. Dersom noen kjenner seg igjen er det supert om du legger igjen en respons. 
 

[Endre GV]

Kjenner meg helt igjen. Du er meg for noen år siden.

Utfordringen for meg var at jeg ikke klarte å bonde dypt med andre. Alt var relativt overfladisk kameratskap. Jeg følte ikke noe ordentlig dypt vennskap med noen og dermed også naturlig nok ensomhet.

Her er hva jeg har lært:

Det at du er introvert er ikke grunnen. Andreas GV er f.eks introvert.
Du trenger ikke lengre å henge med folk som du kun henger med pga at dere går/gikk i klasse sammen en gang. Heng kun med folk som faktisk vil deg vel.
Dårlige søvnrutiner er med på å påvirke humøret ditt negativt som igjen gjør at andre folk kan oppfatte deg negativt. Dette er dog ikke et problem etter at man har bondet.
Dette er det vanskelig å gjøre noe med alene, selv om man er bevisst på det, om du ikke vet hva du skal øve på/forandre.
Du ser det du tror. Om du tror en person ikke liker deg, vil du se beviser for det. En person jeg trodde ikke likte meg bestemte jeg meg en dag for å oppføre meg rundt som om han likte meg. Boom, så oppførte vi oss som venner. Det at folk trekker seg unna handler egentlig bare om at de ikke føler en dyp tilknytning til deg enda. Husk alle mennesker er usikre innerst inne.

Ut over det er det vanskelig å gi virkelig gode råd uten å ha sett deg siden vi kommuniserer mye ikke-verbalt vi selv ikke vet om.

[Kjuagutt]

Takk for fint svar Endre! Ser i ettertid at innlegget muligens framstiller situasjonen verre enn den egentlig er, og kjenner meg ikke helt igjen i innlegget du skrev på bloggen, men kan relatere til det til en viss grad. 

Jeg vil bare ikke fortsette å gå rundt slik lenger, det føltes veldig tomt og jeg kjenner ikke meg selv igjen, for jeg var ikke slik før. Egentlig er jeg en type som er veldig glad i å snakke med folk, jeg får energi av å snakke med mennesker.. men det har forandret seg med tiden. Heldigvis har jeg noen dype vennskap.

[Kjetil GV]

For lite søvn påvirker meg i stor grad. Jeg blir mer reaktiv ovenfor andre, og føler meg mer introvert når jeg har perioder hvor jeg sover for lite. Så det er absolutt verdt å teste ut å sove nok.

Bare litt nysgjerrig på om du kjenner deg igjen i noe av dette under?

Dersom du er veldig opptatt av andres oppfatning av deg. Kan det være at du har negative tanker om deg selv som du er redd de skal bekrefte?

Kan du ha litt "nice guy" syndrom, hvor du tilpasser deg andre slik at de ikke skal oppfatte deg negativt, eller at du på noen måte skal si noe som kan opprøre eller såre dem? (At du på en måte holder igjen deg selv slik at du ikke blir autentisk når du snakker og er med andre?)

[Kjuagutt]

Du er nok inne på noe der. Har hatt noen erfaringer opp igjennom som gjør at jeg tenker veldig over hvilken humor jeg bruker til tider, og er nok litt for opptatt av at folk skal like meg. Prøver nok litt hardt til tider, og det går nok andre tanker gjennom hodet mitt da sammenlignet med en person der snakketøyet går fritt. Det å by på seg selv og være autentisk er vel egentlig i direkte konflikt med det å tenke for mye på hva man skal si. Andre ganger er jeg ikke slik i det hele tatt, og kan kommunisere på en flørtete måte f.eks. uten å være redd for å si noe galt. 

Har også en følelse om at jeg nok ikke ved første øyekast er en man typisk forventer at tenker slik, for tror jeg klarer å gi et greit førsteinntrykk til folk sånn helhetsmessig. Det er nok ikke usannsynlig at jeg oppfattes som arrogant av en del mennesker, uten at jeg tar meg nær av det- oppfatningen er muligens helt rasjonell. Det blir kanskje et voldsomt skille mellom hvordan jeg er ved første møte og hvordan jeg oppfører meg senere. Det gir ikke mening, sett utenfra.

Litt som om hvis jeg møter en pen jente som først er imøtekommende, men så blir veldig kald, så er det fort gjort å tenke at hun er kald mot meg spesifikt selv om det kan handle om noe helt annet. 

En god venninne sa at første gangen hun traff meg likte hun meg ikke i det hele tatt, haha. Har en tanke om hvorfor.

Tankens kraft er sterk. Det er sikkert.. 

[Kjetil GV]

Du er nok inne på noe der. Har hatt noen erfaringer opp igjennom som gjør at jeg tenker veldig over hvilken humor jeg bruker til tider, og er nok litt for opptatt av at folk skal like meg. Prøver nok litt hardt til tider, og det går nok andre tanker gjennom hodet mitt da sammenlignet med en person der snakketøyet går fritt. Det å by på seg selv og være autentisk er vel egentlig i direkte konflikt med det å tenke for mye på hva man skal si. Andre ganger er jeg ikke slik i det hele tatt, og kan kommunisere på en flørtete måte f.eks. uten å være redd for å si noe galt. 

Det å ha behov for å bli likt, er jo helt naturlig. Utfordringen er såklart når det tar litt over og man begynner å justere oppførsel og hva man sier for å bli likt. Merker at dette kan være ganske subtilt og underbevisst mange ganger. Det finnes helt sikkert bøker eller ressurser du kan lese/høre på som handler om dette. En bok som jeg leser(og har på lydbok) for tiden heter "not nice", av dr Aziz Gazipura. Den tar blant annet opp "approval seeking" som et av temaene som er en utfordring for "nice" guys. Ikke sikkert den er riktig for dine utfordringer, men kan være at den har noe nevenyttig for deg også. Valideringssøkende oppførsel har jo med selvtillit på et eller annet nivå å gjøre, så annen litteratur om det temaet kanskje også er noe.

Har også en følelse om at jeg nok ikke ved første øyekast er en man typisk forventer at tenker slik, for tror jeg klarer å gi et greit førsteinntrykk til folk sånn helhetsmessig. Det er nok ikke usannsynlig at jeg oppfattes som arrogant av en del mennesker, uten at jeg tar meg nær av det- oppfatningen er muligens helt rasjonell. Det blir kanskje et voldsomt skille mellom hvordan jeg er ved første møte og hvordan jeg oppfører meg senere. Det gir ikke mening, sett utenfra.

Jeg har også merket et skille mellom første gang og påfølgende ganger jeg møter folk. Jeg var tidligere ganske sjenert, og er relativt agreeable som person. Jeg tror sjelden jeg tidligere oppfattes som arrogant på grunn av dette, kanskje heller lite tilgjengelig. Men jeg er definitivt mer "tryggere" i setting første gang jeg møter folk. Nesten som om jeg måtte bevise noe de andre gangene for å opprettholde det gode eller "kule" førsteinntrykket og blir usikker.

Litt som om hvis jeg møter en pen jente som først er imøtekommende, men så blir veldig kald, så er det fort gjort å tenke at hun er kald mot meg spesifikt selv om det kan handle om noe helt annet. 

Det kan godt være at det er "deg" spesifikt det handler om. Men ikke "du" som person, men du som i den oppførselen du har akkurat der og da. Jeg tar aldri det personlig hvis en jente blir kald. Jeg vet det ikke har noe med meg å gjøre. Hun kjenner meg ikke enda, og jeg skjønner at det bare er noe i oppførselen min der og da som var ukalibrert, eller for langt unna hennes forventninger.

[Kjuagutt]

Arrogant ble vel kanskje en litt vel negativ vinkling fra min side, utilgjengelig er nok et bedre ord ja.

Enig i det andre du skriver, har ikke så mye å legge til. Men jeg tar nok ting mer personlig enn jeg burde av og til, selv om jeg vet at jeg teoretisk sett burde ikke ta det til meg. Må nok jobbe med egoet.

[Kjetil GV]

Men jeg tar nok ting mer personlig enn jeg burde av og til, selv om jeg vet at jeg teoretisk sett burde ikke ta det til meg. Må nok jobbe med egoet.

Det gjør vi nok alle. Dette er ikke lett å bli 100% kvitt, men det hjelper å se bevis ute på byen at de negative tankene man selv har, som oftest bare er spådommer som ikke stemmer, eller som du nevner at det kan handle om noe helt annet urelatert til deg.