Tenkte jeg skulle fortelle om en ting her som jeg opplever fra virkeligheten. I likheten med mange andre her jobber jeg med å utvikle meg selv. Komme ut av den gamle "meg" med lav selvtillit, null jenter i livet og som aldri er med på noe festligheter. Til å bli en "bedre meg" med høy selvtillit, jenter i livet mitt og som er jevnlig ute blant folk. Nå bor jeg i en liten by, så det begrenser seg litt selv der, og jeg ikke kan flytte, men det går da fremover. Mye bedre nå enn for 6 mnd siden. Det er ikke så mange i byen som kjenner meg så godt fra før, selv om de aller aller fleste vet nok hvem jeg er. Så sånn sett aksepterer nok de fleste "den nye meg" fordi de ikke har hatt noe særlig kjennskap til "den gamle meg".
Men så har vi det interessante femonemet som skjer i den gamle vennesirkelen. Det at vennene mine merker at jeg begynner å "ta mer plass" og dermed på instinkt prøver å "sette meg på plass" mot den gamle meg. Det har egentlig ikke vært et kjempestort problem i sirkelen min, fordi de fleste vennene mine er ganske åpne og jeg har gjort mye for at de skal trives i midt selskap. Blant annet så gir jeg de genuine komplimenter, lytter til det de har og si og er en generelt god venn i tillegg til at jeg begynner å ta mer plass og får høyere selvtillit. På den måten har de fleste ikke sett på meg som noe truende. Venner har kommentert at jeg har forandret meg, var skeptiske i starten, men nå har jeg ikke hørt noe om det på en stund og ting virker positivt, så virker som de har blitt vant til det.
Men så har jeg en kompis som utmerker seg veldig godt. Han tar allerede veldig stor plass, er kjent for å være ganske alfa og han blir ansett for å ha høy verdi hos de aller fleste. De fleste kjenner han og de fleste hører på hva han har å si. Han er egentlig veldig usikker inni seg vet jeg fra tidligere, men han er flink til å kommunisere selvtillit og han er veldig god på sosial rammesetting (det han sier, sånn blir det).
MEN, det virker som han er veldig redd for plassen sin. Virker som alt foregår ubevisst, men det han sier og gjør rundt meg noen ganger (IRL eller på Face for eksempel) er aktivt med på å dra verdien min ned til fordel for hans verdi. Jeg vet ikke hvordan man eventuelt kan ta opp noe sånt, fordi mest sannsynlig er det underbevisst og han vil lure på hva det er jeg prater om. Det er alltid sånne småting som å kommentere skinnjakka mi, at buksene mine er tights, legge inn kommentarer på statuser på Facebook som egentlig bare er småting og uskyldig men som i den konteksten det blir posta i senker verdien min. Ting man egentlig ikke kan ta folk for, fordi det er så smått og i vennesirkelen så blir sånt tolket som vennskapelig tull, men for folk utenfor som ikke kjenner meg som observerer dette utenfra så risikerer jeg å havne rett i "lav verdi"- båsen før jeg engang har presentert meg.
En ting er hvordan andre ser på det. Det er kanskje ikke et så stort problem, for jeg er stort sett flink til å være ureaktiv til sånt de gangene jeg har mulighet til å vise det. Men en annen ting er hvordan det påvirker meg. Hvordan det påvirker meg når vi har diskusjoner hvor han mener at profilbildet mitt er for harry (det bildet som har flest jente-likes sålangt), at jeg prøver å være noen jeg ikke er (fordi jeg har forandret meg og han vil ha meg sånn som jeg var), at det ikke er noe vits å dra på date for å ha sex, hvorfor jeg plutselig er så sykelig opptatt med å bli kjent med så mye nye folk, hvorfor jeg er så "desperat" at jeg må til Oslo for å sjekke damer osv... Det gjør jo at jeg blir ganske usikker på om jeg egentlig er på riktig spor her.
En måte å ta hånd om problemet ville jo vært å droppe han. Men det er litt problematisk når han er såpass nøkkelperson, og å ditche han i sosiale sammenkomster vil være det samme som å ditche han som venn og muligens noen andre i gjengen. Han er veldig ålreit på andre måter, men i sosiale sammenhenger med ukjente og sjekkesammenheng klarer jeg meg mye bedre uten han. Jeg får veldig Approach Anxiety når jeg er rundt han fordi hvis han kommer inn i settet så tar han mer verdi enn han gir fra meg, og han vil alltid dømme meg for resultatet etterpå. Og subkommunisere med det han sier etterpå at han var mye flinkere med jenter når han var singel og at han har hatt damer som aldri jeg kommer til å få. Selv om sannheten er at han var jomfru før sin nåværende dame og ekstremt usikker på jenter, men hadde mange vennefeller på gang fordi han aldri gjorde noe. Dette er det få som veit, dette har han aldri fortalt meg eller, men dette er noe jeg har hørt fra dama hans når vi diskuterte gutter.
Noen flere som har lignende problemer eller kjenner seg igjen?
Hva er den beste måten å ta hånd om sånt?
Bare ignorere det og gi han minst mulig oppmerksomhet i sosiale settinger? Det sistnevnte kombinert med en sterk sosial metaramme fra min side om at jeg har verdi vil kanskje være det mest effektive.
