Mange, spesielt gutter, er urolig i klassen og har vanskelig for å konsentrere seg. Disse får ofte diagnoser som ADHD og dysleksi, og blir nok samtidig stemplet som uintelligente. Dette fører til at mange av dem sliter med dårlig selvtillit og mange dropper ut av skolen i tidelig alder fordi de føler seg udugelige.
De egenskapene som i stor grad blir vektlagt på skolen i dag er de analytiske evnene, evnen til å lære gjennom teoretisk materiale. Problemet er at dette er langt unna talentet til de som får diagnosene nevnt over. Hver eneste dag opplever de at de ikke streker til selv om mange av de nok prøver veldig hardt. Mange av de kommer nok fram til at de ikke egner seg, og konkluderer med at "jeg kan aldri bli noe". Dette er enormt uheldig for de personene dette gjelder.
Personlig kjenner jeg flere gutter som har fått diagnosen dysleksi eller ADHD, eller som bare fant skolen helt meningsløs fordi de mislyktes. Noen av disse har ingen tro på at de noen gang kan oppnå noe. Typisk sier de noe som dette:" Du har nok mye større ambisjoner enn meg med livet som studerer til sivilingeniør, du skjønner jeg har dysleksi jeg". Den samme personen som sa dette imponerte meg enormt på et teambuilding aranngment. En aktivitet gikk ut på å balansere på hengebroer og tømmerstokker 6-7 meter over bakken. Han balanserte over disse hindringene som det skulle være det enkleste i verden(med sikring selvfølgelig), og gjorde det langt bedre enn noen andre. Det slo meg, mens jeg så han der oppe nærmeste løpe mellom trestammene mens andre grøp forsiktig fram samtidig som du kunne se de skjelve på 10 meters avstand, at denne gutten hadde en enorm kontakt med sitt fysiske element og et talent for kroppskontroll som ingen andre var i nærheten av. Denne gutten kan nok aldri bli noen forsker, ingeniør eller utfordre Frøken Femininist i diskusjoner om sære temaer, men han kan nok gjøre en enorm suksess som eksempelvis treningsinstruktør, politi eller profesjonell soldat i forsvaret(for å ha nevnt en liten brøkdel yrker).
Poenget mitt er at folk har forskjellige talenter. Hvilket talent man har er nok både biologisk og miljø relatert(noe jeg er enda mer overbevist om etter å ha fulgt oppveksten til mine tre nevøer fra fødselen av. Disse har utviklet tre veldig forskjellige personligheter selv om de har vokst opp i det samme miljøet.)
Dette innlegget er altså til de som opplevde skolen som et helvete, som fikk dem til å føle seg udugelige. Til dem som fikk stemplet "uintelligent". Du trenger ikke være veldig intelligent for å oppnå noe her i livet. Det holder faktisk å være innenfor normalen. Normal intelligens har alle som ikke har en fysisk hjerneskade(btw. dysleksi og ADHD er ikke hjerneskader). Det som er viktig er å velge å tenke, for det er faktisk et valg. Den intelligensen du har er nok til å oppnå suksess innenfor det du har talent for. Det gjelder å finne sine sterke sider, for så utvikle disse. Fordi du følte deg som en taper på skolen, behøver du ikke gå resten av livet å føle deg som en.
Bare for å understreke poenget mitt refererer jeg til en artikkel på E24:
http://e24.no/naeringsliv/loennsom-dysleksi/2142600?view=printDenne artikkelen henviser til amerikansk forsking som viser at hele 35 prosent av grundere har diagnosen dysleksi. Dette på tross av at bare 10 prosent av befolkningen blir diagnostisert med dysleksi.
Som eksempler på gründere som har fått diagnosen dysleksi: Virgin-gründer Richard Branson, IKEA-gründer Ingvar Kamprad og Kjell Inge Røkke.