Mistet lyst og føler alt failer

[Jungeldyret]

Hei,

Har dere noen gang mistet lysten til å sjekke?
Lysten på å møte det motsatte kjønn?
Følt at alt er galt?

Jeg har til tider null interesse for å sjekke og følt egentlig at alt går galt hele tiden. Enten møter jeg kun "crazy" jenter.

Kult å høre hvordan hverdagen deres er, eventuelle tips dere bruker for å komme i stemmning igjen.

[Tingles]

Hva var motivet for å komme inn i sjekkemiljøet? Get back to your roots

For min del er hele konseptet for meg å komme meg mer ut, oppleve mer, komme meg vekk fra skjermene (jeg er en gaming nerd på rehab )

Kanskje du bare skal gjøre det du føler for.. Sjekking er en døråpner for så ekstremt mye mer, trenger ikke bare være sex

[Jungeldyret]

Dette var ikke en post om meg, men om dere selv. Hvordan dere har det.

[ChristianL]

Jeg føler det litt sånn nå, for føler at jeg ikke får til noe lenger. Men skal ta en pause nå for å jobbe og gå ut bare ha det gøy, så får vi se om lysten kommer tilbake .

[UDA]

Jeg merker selv at lysten til å sjekke har forsvunnet når jeg har merket at jeg ikke har fått det til. Sjekking tar mye tid, og "ødelegger" mange dager som heller kunne vært brukt til trening, lekser og andre hobbyer. Det jeg merker har hjulpet for meg er rett og slett å gå dypt inn i meg selv og tenke: "Hvorfor i **\?"#¤ får jeg det ikke til?"

Prøv å finne ut hva du gjør feil, og kom et steg nærmere målet ditt!

Sist det gikk dårlig for meg selv lå jeg nærmest på senga hele dagen og prøvde å finne ut hva i all verden jeg gjorde feil. Kom til slutt fram til at det måtte være blant annet noen av disse:
- Dårlig holdninger (fysisk sett)
- Bygget for lite spenning
- For desperat (Bor på militærleir og ser nye jenter en gang i uka).

Etter å ha forandret på dette gikk sjekkingen mye, mye bedre. Da kom også motivasjonen tilbake

[mortenoe]

Mister ikke direkte lysten når det ikke går min vei, blir heller mer gira på å få det til. Nå er det ikke slik at jeg bare kan slutte med det heller, fordi det har jo blitt en del av meg nå. Tror det er helt umulig å slutte, ikke at jeg vil.. Jeg lurer av og til på hvordan jeg hadde vært hadde jeg ikke funnet ut om dette, men kommer alltid til konklusjonen om at mye er bedre nå.

Vist jeg har dårlige dager pleier jeg å kjøpe meg noe godt, sitte hjemme og se på serier, noe som jeg elsker.
Greit å lufte vettet litt på håndballbanen også.

Det jeg syntes er veldig rart er hvor fort jeg går fra det punktet jeg føler alt går kjempefint til at alt går rett i dass. Men, mister aldri lysten!

[Potet]

Ett ord: Overflodsmentalitet.
Selv om du kanskje har én spesiell i kikkerten, kan du likevel få overflodsmentalitet ved å bli kjent med mange andre også. Du trenger ikke hooke opp med mange andre, men bare det å bli kjent med andre og få følelsen av at det er mange som er interessert i deg gir en utrolig selvtillitsboost. Det å få den bekreftelsen på at du er en kjekk kar, og ikke bare lar egoet si at du er det, hjelper så utrolig mye mer. Du kommer til gi litt mer faen, men også oppfører deg mer normalt, noe som utelukkende er positivt. Når du begynner å tenke at "nå må jeg snart gjøre noe" og lignende er du for mye i hodet ditt (min største svakhet når det gjelder sjekking), noe som fort vil gjøre deg litt for passiv.

[Jungeldyret]

Overflodsmentalitet har ikke noe med at man mister lysten

[Potet]

For min del har det vært det som indirekte har gitt meg mest motivasjon (lyst). Overflodmentalitet gir framgang (i alle fall inntrykket av framgang + økt selvtillit), noe som for min del i alle fall er den største motivasjonsfaktoren. Nå skal det sies at det som er mitt største stickingpoint er at jeg blir for passiv og ikke eskalerer/tar kontakt, så overflodsmentaliteten er det som har vært den mest utløsende faktoren for min del. Hvis du allerede har en overflodsmentalitet og likevel har stagnert er jeg helt enig i at ikke hjelper. Hvilke faktorer mener du er viktigst for å få lyst tilbake/motivasjon?

[Johan]

Overflodsmentalitet har ikke noe med at man mister lysten

Er enig med Jungeldyret. Overflodsmentalitet gjør sjekking enklere, men jeg får ikke direkte mer lyst til å treffe nye jenter av den grunn. Samtidig er det klart at overflodsmentalitet kan gjøre sjekking morsommere; på den måten at du føler du mestrer det å treffe nye jenter, og da kan nok mange bli mer motivert til å fortsette.

Men generelt vil jeg si at den viktigste motivasjonen er at man selv ønsker å lære. Ønsker man ikke det så blir det vel litt som å lese til nynorsk-eksamen (for de som har hatt det); at du fortsetter kun fordi det vil hjelpe deg videre, men du har ikke noe sterkt ønske om å bli god.

Personlig synes jeg 'motivasjon' og 'et ønske om å lære' er begreper det er vanskelig å forholde seg til. På én måte virker de så simple og opplagte, mens på en annen måte kan de fremstå som noe av det mest kompliserte du noen gang har vært borti. Uten noen som helst filosofisk bakgrunn føler jeg ofte at spørsmålet om motivasjon er noe av det viktigste jeg har diskutert i hele mitt liv. For motivasjon er jo nettopp det som får deg til å fortsette målrettet i den retningen du vil.

Det mest ekstreme tilfellet jeg kommer på er motivasjonen til å leve. Jeg vil anta at de fleste som tar selvmord gjør det nettopp fordi de har mistet denne motivasjonen. Så for å komme til bunns i hva motivasjon egentlig betyr, kunne man kanskje stilt seg spørsmålet: Hvorfor gir jeg ikke opp livet mitt akkurat nå? Det høres kanskje litt ekstremt ut, men det er jo også meningen, det er jo et ekstremtilfelle. Og svaret på dette vil nok være veldig individuelt. Selv tror jeg at livsgleden og alle følelsene den gir meg er det som i siste ende gjør livet mitt verdt å leve.

Men det kan være jeg tar feil. Om jeg hadde blitt frastjålet alle mine materielle eiendeler og slengt i et kaldt fengsel helt alene, tror jeg instinktene hadde slått inn og kjempet for meg. Men når instinkene ikke lenger overstyrer valgene mine, dvs jeg har drikke og mat og varme klær, så vil jeg mene at den viktigste motivasjonen måtte være kjærlighet og en følelse av tilhørlighet. Jeg skal ikke ta den videre enn dette, for jeg merker hvordan denne utredningen begynner å ligne på Maslow's Pyramide...

Generelt vil det nok se ut som at motivasjon er et begrep det er vanskelig å ha noen særlig innvirkning på, dersom man antar at motivasjonen for å lære er den dominerende faktor.

Slik jeg ser det er bare det å kunne stille seg selv de rette spøsmålene noe som kan lede frem til en slags konklusjon. Er man ikke motivert for å lære sjekking, så kan man jo for eksempel begynne med et spørsmål som: Har jeg noen gang vært motivert for å lære mer om sjekking? (I så fall, hva var det som gjorde at jeg hadde lyst til å gå bort til fremmede jenter?) Kanskje man finner noen hengepunkter her? Selv er min motivasjon størst når jeg er sammen med GV-venner og vi drar på byen sammen som å lære av hverandre, og også hvis det er mange valgmuligheter på byen(jepp, overflod er også med i mitt bilde ).

Til sist: Sorry for et rotete innlegg, jeg begynte bare å skrive, også endte det et helt annet sted enn jeg først hadde tenkt...

[Johan]

Det er jo ikke til å nekte for at både utfordringer og resultater er viktige motivasjonsfaktorer (nevnt respektivt av mortenoe og Potet), men jeg tror nok at motivasjonen for å lære er den som vil ha aller størst innvirkning på deg, og som også vil være ved deg lengst. Og som jeg så på over så er ikke 'motivasjon for å lære' noe du kan finne i butikkhyllene.

Det jeg synes skiller 'motivasjon for å lære' fra all annen motivasjon er at den ikke har noen særlig logisk forankring, og den virker veldig abstrakt. I den logiske hjerne kan man på den ene siden si: Jeg ønsker å lære --> Læring gjør meg flinkere --> Er jeg flink får jeg mer resulater --> Jeg vil ha mer resultater. På denne måten forstår jeg 'motivasjon for å lære' som en slags tildekning av at man egentlig ønsker resultater. Du overbeviser deg om at du snakker med jenta for å lære, mens din egenlige motivasjon er at du vil se deg selv lykkes med jenta.

På en annen side kan man si: Jeg ønsker å lære --> Læring gir meg innsikt --> Innsikt gjør meg til et bedre menneske --> Jeg ønsker å bli et bedre menneske. På denne måten forstår man motivasjon i et litt annet perspektiv om at man ønsker å utvikle seg som menneske.

Man kunne sikkert laget seg mange lignende logiske tankeprosesser, men felles for dem alle ville jo være at de begynner med læring og ender med noe positivt. På den måten forstår jeg læring som en viktig motivasjon for å sjekke, nettopp fordi det leder deg til alt du ønsker.

Læring fører til en rekke gode utfall, som for eksempel at du får mer resultater og du blir et bedre menneske. Så det man egentlig ønsker er å lære, og dermed er motivasjonen for å lære viktig(st)?

[Torstein]

Det er behov som skaper motivasjon. Man motiveres ved at man vil få vekk den negative spenningen ufylte behov skaper. Motivasjon kan realiseres i et ønske eller mål som er mer spesifikt, for eksempel den matretten (behovet sult), den drikken (tørste), den bilen (status) eller den jenta (sex, kjærlighet). Ufylte behov skaper altså en negativ spenning som skaper motivasjon til å utløse denne spenningen.

Behov --> Motivasjon --> Mål/Ønske

En av årsakene til dårlig motivasjon er at når man ikke oppnår målet sitt, så setter man igang forsvarsmekanismer for å beskytte selvfølelsen, istedenfor å sette seg nye mål som oppfyller behovene. Jeg tror alle er skyldige i dette i en eller annen grad.

Forsvarsmekanismene kan komme i ulike former, men felles for disse er en slags benektelse. Kan lage en liste senere over de vanligste, men har ikke tid akkurat nå. Et eksempel er at man reagerer med "tilbaketrekning" (at man trekker seg fra situasjonen, eks slutte i jobben man ikke klarer) eller "aggresiv oppførsel" (eks slenge tennisracketen i bakken om man taper). Jeg husker ihvertfall at når jeg leste om dette, så har jeg en eller annen gang vært skyldig i det fleste av disse. Det er en lite optimal måte å takle motgang/problemer på. Så det kan være lurt å være klar over de ulike forsvarsmekanismene, slik at man kan ta seg selv i dem når man ubevisst gjør dem. Noen ganger er det ikke så lett å se selv heller, det krever selvinnsikt og analysering av seg selv. Da kan det være en fordel til å få andre til å se om man lett tyr til forsvarsmekanismer i situasjoner man blir frustrert.

Bra måte å takle nederlag:

Ikke oppnådd mål --> Finne en vei rundt for å oppnå målet alikevell --> Hvis det ikke er noen vei rundt, lage nye mål som dekker behovene

Dårlig måte å takle nederlag:

Ikke oppnådd mål --> Forsvarsmekanismer som redefinerer situasjonen mentalt slik at man beskytter selvfølelsen

[UDA]

Jeg tror vi alle lever en livsløgn. For å sitere Ibsen - "Tar De livsløgnen fra et gjennomsnittsmenneske, så tar De lykken fra ham med det samme". Jeg tror dette er noe som driver oss hele tiden, nemlig å tro at bare man oppnår det og det, så blir man man lykkelig. Sannheten er at det sjeldent blir tilfellet, og dette vet de fleste mennesker mer eller mindre, men fortsetter å tro på det. Man blir ikke noe lykkeligere av å knulle 100 damer, tjene 10 mill kontra 1 mill i året, ha 1000 facebook-venner etc. Men på en annen side tror jeg det er viktig at vi tror på "livsløgnen" vår - det er jo det som driver oss. Hadde du vært 100% lykkelig her og nå, hadde du da trengt å endre på livet ditt?

Skal man oppnå noe her i livet, trenger man motivasjon, og relatert til sjekking er dette veldig viktig. Å lære nye ting kan gi deg mye motivasjon, men om man skal bli skikkelig god(fra et standpunkt hvor man er dårlig med jenter), så mener jeg at det hjelper stort å være underernært på bekreftelse for å komme seg dit. I tillegg til dette er det masse arbeid med sticking points (i forhold til de som er "halvnaturals") som skal til for å bli god. Folk flest kommer seg ikke gjennom dette punktet, og nå sier jeg ingen hemmelighet: De aller fleste som begynner med game blir aldri noe særlig gode.

Hva livsløgn angår tror jeg du bommer litt. Jeg mener at alle mennesker har en eller flere livsløgner, og vi lever med dem. Vi lever dem ikke. Hva selve livsløgnen inneholder er jo selvfølgelig individuelt.

For når det kommer til troen på at alle kan bli gode i sjekking mener jeg det har veldig lite å gjøre med noen livsløgn. Det har mer å gjøre med et mål vi setter oss, som vi ønsker å oppnå. Hvis du derimot går rundt og oppriktig tenker: "Jeg kommer til å dra mer damer en Gene Simmons ved bare å sitte foran datamaskinen og bare lese teori". Da kan jeg godt gå med på livsløgnteorien din. Når det er sagt tror jeg det gjelder et fåtall.

Det jeg mener er noe av det viktigste når det kommer til sjekken er som Taz skriver om taklingen av nederlag:

Bra måte å takle nederlag:

Ikke oppnådd mål --> Finne en vei rundt for å oppnå målet alikevell --> Hvis det ikke er noen vei rundt, lage nye mål som dekker behovene

Dårlig måte å takle nederlag:

Ikke oppnådd mål --> Forsvarsmekanismer som redefinerer situasjonen mentalt slik at man beskytter selvfølelsen

For de aller fleste er det å innrømme feil ved seg selv det vanskeligste som finnes her i verden. Hvis man takler "nederlag" dårlig, og samtidig tror at man skal kunne bli god i sjekking vil man komme ganske kort før man gir opp. Lær å takle nederlag, og sjekking vil bli mer og mer gøyalt etterhvert. Takler du nederlag på den dårlige måten; redefinere din virkelighet for å kunne bevare egoet --> elendig motivasjon. For da vil du vil mest sannsynlig merke at det er et eller annet feil med det du driver med, ser ikke hvorfor (fordi du ikke klarer å se feil ved deg selv), ender opp med å skylle på alle andre og gi opp med egoet i behold. Trist og veldig sant.    

Nå vet jeg jo ikke om dette gjelder for akkurat dette tilfellet, men det er jo verdt å tenke litt rundt det:

Enten møter jeg kun "crazy" jenter.

Ps. Jeg synes det er mange smarte kommentarer her - personlighetspsykologi er ikke akkurat verdens enkleste tema.  

[Johan]

Og det var to gode innlegg tilbake, fra Taz og Kaizer

Livsløgnen er jo en utrolig god beskrivelse av alle mennesker. Forteller han mer om denne i Vildanden (http://www.ibsen.net/xml/11124384/VFU.pdf? Trodde aldri jeg skulle lese Ibsen-stykker etter skolen var slutt, men så blir man jo eldre... Det er ihvertfall interessant å reflektere over hvordan vi mennesker baserer våre liv på denne livsløgnen. Samtidig er man jo som du sier nesten nødt til å leve etter den for å ha et godt liv. Selv om man er bevisst om løgnen så betyr det nødvendigvis ikke at man trenger å forkaste den. Vi har jo alle "lyster" vi tilstreber, og det er jo dem som gjør livet spennende og "verdt å leve".

Også er det jo som du sier at man må drive med det regelmessig om man ønsker å bli god. Til en viss grad tror jeg også det er viktig å utforske nye områder av emnet, som for meg er å for eksempel finne nye kjekkaser å modellere, eller bare det å endre på hårsveisen. Personlig føler jeg det er enklere å utvikle seg når man føler en selv er i forandring. Vet ikke helt hvor denne effekten kommer fra, og noen vil sikkert mene at det ikke er noe poeng å forandre på noe ved seg selv dersom man allerede er best. Men jeg tror ikke det går an å være best over evig tid uten å gjøre små justeringer og forandringer hele tiden. Dersom man antar at denne tanken er virkelighetsnær, er det litt morsomt å tenke på at man faktisk aldri vil nå et stadium hvor "alt er perfekt". Det vil liksom alltid være den lille spenningen om at det 'kan' gå galt. Når jeg (her og nå) innser dette blir jeg nesten litt lettet, for det betyr jo at man ikke trenger å tenke for hardt på hvordan "resultatet" av deg selv vil bli, for du vil jo stadig være i forandring (!)

Jeg sitter å funderer over hvordan jeg skal få 'motivasjon til å lære' inn i formelen din^^ Her snakker vi også om 'mål' og da går det plutselig opp for meg at jeg kan være i ferd med å blande motivasjon og mål? Hvis man definerer målet som læring, så vil behovet være et fravær av læring, og dette kan jo passe noenlunde med virkeligheten. "Hvorfor er jeg her jeg er akkurat nå? Fordi jeg mangler ned nødvendige læringen for å bli god." Men her blir jeg også litt forvirret igjen, for har man et ønske om å bli god, og definerer målet med å sjekke som "jeg vil lære"; vil man da ende opp med å fylle et behov for å 'bli god' eller 'lære'?

Jeg føler selv at det mest nærliggende behovet er 'å bli god', men jeg er samtidig redd at dette er feil fokus i forhold til å lære og å faktisk 'bli god'.

[Torstein]

Jeg sitter å funderer over hvordan jeg skal få 'motivasjon til å lære' inn i formelen din^^ Her snakker vi også om 'mål' og da går det plutselig opp for meg at jeg kan være i ferd med å blande motivasjon og mål? Hvis man definerer målet som læring, så vil behovet være et fravær av læring, og dette kan jo passe noenlunde med virkeligheten. "Hvorfor er jeg her jeg er akkurat nå? Fordi jeg mangler ned nødvendige læringen for å bli god." Men her blir jeg også litt forvirret igjen, for har man et ønske om å bli god, og definerer målet med å sjekke som "jeg vil lære"; vil man da ende opp med å fylle et behov for å 'bli god' eller 'lære'?

Jeg føler selv at det mest nærliggende behovet er 'å bli god', men jeg er samtidig redd at dette er feil fokus i forhold til å lære og å faktisk 'bli god'.

Veldig forenklet, slik jeg tolker det, så vil jeg tro at behovet for mange stammer fra de to øverste nivåene av Maslow's behovshierarki (selvaktualisering, selvrealisering, ego-behov og kanskje også makt). Dette er altså behovene, og det blir da en spenning der, siden man vil fylle behovene. Dette skaper i sin tur motivasjon til å lære, for å utløse denne spenningen. Ønske blir da det konkrete målet man jobber mot, for eksempel å bli god med jenter.

Behov (selvaktualisering, selvrealisering, ego-behov) --> Motivasjon (motivasjon til å lære) --> Ønske/Mål (bli god med jenter, forbedre og utvikle seg selv)

Men dette er bare min forenklede tolkning, læring er ganske komplekst, og hvordan man lærer kommer ann på veldig mange faktorer