Spennende tanke, men slik du definerer den er det noen kritiske hull. Tenk litt matematisk på det: Hvis summen av alle egenskaper er en konstant (kan si poengsum = 1 for å gjøre tankerekken min lettere å forstå), betyr det at egenskap oppfører seg som energi: Den kan aldri oppstå og aldri tilintetgjøres, men kan kun gå over i andre former (Termodynamikkens første lov). En egenskap vil da oppføre seg samme prinsipp som Newtons tredje lov (kraft = -motkraft, altså positiv endring egenskap1 = sum negativ endring alle andre egenskaper). Altså hvis du skal forbedre en egenskap med 0,2, så må du til sammen ta 0,2 fra andre egenskaper. I så fall ville f.eks. trening påvirket mange andre egenskaper på en negativ måte siden trening er positivt for veldig mange sider ved et menneske. Alle som trener kommer i god form utvikler ikke seg til å bli en guido med dårlig personlighet
. Hvis summen av alle egenskaper er lik en konstant betyr det altså at man ikke kan forbedre seg uten at det går på bekostning av noe annet. En 15-åring har høyere poengsum enn en 5-åring siden 5-åring ikke har lært så mye enda.
Så teorien kan ganske lett forkastes slik den er utofrmet i dag, men hva hvis teorien gjalt for personer i samme alder?
- Man skulle gjerne ønske at alle var født med likt utgangspunkt men slikt er det nok ikke. Alle er i utgangspunktet født med lik verdi, men folk er født med forskjellige egenskaper (selv om det kansje er noen som er late bloomers eller noen som er flinke som ung og så utvikler seg lite eller negativt etter hver som personen blir eldre). Miljøet vil i stor grad påvirke hvordan du utvikler deg som person og folk vil sådann utvikle seg forskjellig retning og tempo. Noen har foreldre som ser negaitve sider i et barn tidlig og jobber aktivt for at barnet skal kvitte seg med disse, men andre kan ha foreldre som får det verste fram i deg. Ressurser, tid, holdning, ferdigheter, intelligens og mer vil påvirke i hvilken grad en person kan forbedre seg, og sånn sett vil ikke alle ha likt potensiale til å utvikle seg. Kanskje folk i praksis utviklet egenskapene poengmessig i likt tempo, men det ser jeg på som lite sannsynlig. Noen lærer fort av feil man gjør, mens andre begår de samme tabbene om og om igjen uten å prøve forbedre seg. Har man en form for mentor eller noe som kan lære deg hvordan du fortere kan utvikle en egenskap vil også dette hjelpe deg med å bli vellykket.
Ellers er det visse sider ved teorien som gjør den veldig vanskelig å implimentere:
- Noen egenskaper trengs lenger tid for å kunne utvikles og er i stor grad genetisk. Det blir feil å sammenligne f.eks. tid på 3000m som i til et visst punkt er veldig trenbart mot f.eks. utseende (rent fysisk) som er i høy grad genetisk. Hva med en som løper 3000m på 11 min, men som løper 100m på 2,5 sekunder fortere enn personen som løper 3000m på 10 min?
- Hvor viktig er hver av disse egenskapene? Kan man dele inn en egenskap inn i flere underkategorier?
- Hvordan gi karakter på en nøytral måte? Man kan gå matematisk til verks og bruke det gylne snitt og se på hvor høy grad av symmentri det er i ansiktet, men det er neppe en god nok indikator.
Generelt vil jeg tro at teorien din kan stemme greit nok hvis man ser på de mest dominante sidene ved en personen innenfor samme miljø og aldergruppe ettersom de fleste prøver å forbedre en eller annen egenskap hele tiden, og innenfor samme miljø er folk i gjennomsnitt er født ganske like og vil utvikle seg ganske likt. Men det vil så klart være hvordan en gjennomsnittperson er, sier ikke noe om spredningen av poengsummen.
Konklusjonen min vil nok heller være at alle har positive og negative sider ved seg og at ingen er perfekte eller komplette rasshøl
. Man har ikke tid til å anskaffe seg alle positive egenskaper og bør heller fokusere ved å luke vekk sine største negative egenskaper, og søke mot å forbedre de egenskapene som vil gjøre deg til den lykkeligste personen du kan.
It's not about the hand your delt, it's about how you play your cards.
