Ser ut som de fleste har samme inntrykk. Enig i at han er utrolig frekk overfor Mona Sahlin som ikke setter pris på mannen sin, og som blir sliten fordi hun er nødt til å forandre seg (når hun i virkeligheten er sliten av å høre på det reaksjonære vaset hans). Jeg synes nesten han er enda frekkere mot Timbuktu, som er for ung, ikke vet noenting om å snakke med en kvinne og om kvinner generelt, og dessuten er en pysete og overfeminisert kunstnertype som snakker for mye om følelsene sine.
Det tragiske er jo at mannen sannsynligvis har noen poenger, bl.a. når han snakker generelt om hvordan menn og kvinner håndterer stress, men at de drukner fullstendig i alle hersketeknikkene og personangrepene.
Jeg har inntrykk av at kommunikasjonen fungerer omtrent på denne måten:
1. John Gray legger fram en generalisert hypotese om ulikheter mellom kvinner og menn
2. En av skandinavene sier: "Men, jeg er jo ikke sånn"
3. Det som hadde vært smart av Gray her hadde vært å spesifisere at han snakker om generaliserte kategorier, at det selvfølgelig alltid vil være avvik, og at det selvfølgelig ikke gjelder alle menn og kvinner, men neida, han går for enten:
3a) Kaste vilt om seg med ad hoc-argumenter til han klarer å redde påstanden sin. At Støre har hund, blir det endelige "beviset" på at han egentlig foretrekker å håndtere stress alene.
3b) Avbryte og komme med personangrep slik han gjør mot Sahlin og Timbuktu
Legg for øvrig merke til kroppspråket til deltakerne: Sahlin og Timbuktu både snakker og oppfører seg helt rolig og behersket, Støre klapper han litt overbærende på armen, mens Gray gestikulerer vilt og oppfører seg som et illsint lemen. Den eneste som virker nevneverdig stressa er faktisk Skavlan, kanskje ikke så rart når Gray holder på å ta over programmet.
Liten tvil om hvem som er reaktive og ureaktive i denne situasjonen.
Enig med dere i at det er utrolig merkelig at han kan jobbe som samlivsterapeut når han er så autoritær og dominerende.