haha, jeg mente jo ikke paradise-klisjeen om å "værra seg sjæl", men at man ikke blir noe man ikke har lyst til å være, for å glede andre. Hvis man har lyst på en fet jobb, så kan man ikke som jente tenke "nei, det kan jeg ikke satse på, for da blir jeg aldri gift. tar heller en vaskejobb, jeg". Du skjønner hva jeg mener
Og kan man ikke føle at man aldri møter den rette (ja, jeg vet det finnes flere "den rette"), uten at det er noe galt med en? Unntatt muligens at man er litt kresen? eller egentlig ikke sdirekte kresen heller, fordi man kan jo ikke tvinge seg selv til å føle tiltrekning. Jeg har egentlig aldri jobbet aktivt for å finne meg en kjæreste, men har egentlig aldri følt at jeg har møtt "den rette" heller. Er det da helt sikkert at det er meg det er noe galt med? Eller er du ikke fullkommen som menneske før du klarer å få ALLE du møter til å bli hodestups forelsket i deg, uansett hvor forskjellige dere er?
det er klart at hvis "deg selv" er en jævla idiot som ingen liker, så er det ikke så lurt å "bare være deg selv". Men stort sett, så er det det, GITT at du har sosiale antenner nok til å klare å tolke den situasjonen du har foran deg, og vet hvilke sider av "deg selv" du bør vise der og da.