Jeg ser at hovedpoenget mitt ikke har kommet helt frem, og at du ikke vil/kan se helhetsbildet, men det er greit. Jeg skrev at jeg ikke ville forklare det igjen.
Det er veldig trist at en du kjente ble drept. Man skulle tro at du da ville reagere med å føle at han døde forgjeves, at et ungt liv ble revet bort for ingenting. Men kanskje du føler et behov for å finne mening med hans død, noe som er veldig forståelig. Folk har ulike reaksjonsmønstre.
Om jeg ville ha sagt noe sånt til pårørende av de som ble drept? Nei, hvorfor i all verden skulle jeg det? det hadde vært respektløst. Jeg sa det til deg, fordi jeg var uenig med deg, det er noe helt annet.
Kanskje du skulle ta deg en tur til Gaza, Somalia, Syria og fortelle barna som bor der ansikt til ansikt: "beklager, men du må dø i denne krigen. Det er synd, men sånn er det. Det er desverre nødvendig med krig, og fred er naivt å tro på".
@ Stemning: nå vet jeg ikke om det er en universal regel at drømmemannen er militærnekter, men siden krig går verst utover kvinner og barn, så vil jeg jo tro at de fleste kvinner ville være enig med meg. Men jeg vet ikke. Dessuten, synes jeg ikke det er så ille med førstegangstjeneste, det er noe de fleste gutter MÅ gjennom. det ideelle hadde så klart vært at drømmemannen gjorde en ekstra innsats for å unngå militæret, men her er "drøm" stikkordet
Men dersom han hadde valgt en karriere i forsvaret, hadde det vært en deal breaker for meg, ettersom vi hadde hatt helt foskjellige verdensbilder. Og det kan man ikke ha, mener jeg. Kanskje jeg heller burde ha skrevet: "han er fredsarbeider*". Men da hadde jeg jo ikke provosert på meg så mange krigsentusiaster
* med fredsarbeider mener jeg IKKE en som bringer "frihet og demokrati" til et land ved hjelp av vold og frykt.