Hvor går grensen mellom å ha en dårlig dag og å være i psykisk ubalanse?

[--WTF?--]

Da tenker jeg på studier og/eller arbeidsliv: hvor mye skal man tåle av utskjelling og raserianfall fra andre, og hva kan man selv tillate seg å gjøre/ikke gjøre når man har en dårlig dag? Hvor langt må det gå før man (formelt) krever at den/de det gjelder går til behandling?

Har vært involvert i en del situasjoner der dette temaet kommer opp, og som regel er det folk tidlig i 20-årene som går igjen.

Noen mener at dette er en naturlig del av deres livsprosesser og derfor må tolereres, selv om det lager vanskeligheter for andre. Jeg mener at alle må ta ansvar for sine egne valg, også når man f.eks. har begynt på et studie man ikke har vært klar for. (Det gjelder forsåvidt alle roller man velger å gå inn i.)

[TT82]

Hva en kan akseptere er beskerevet i Arbeidsmiljøloven (som er utarbeidet av psykologer).

Les den selv eller ta kontakt med fagorganisasjon eller tillitsvalgt som skal ha kjennskap til denne. Eventuelt om dere slulle ha en HR avdeling.

[QueenB]

man skal tåle veldig lite av utskjelling og raserianfall fra andre, og skal selv kontrollere seg når man har en dårlig dag. Litt irritasjon/frustrasjon derimot, kan man tåle fra andre, og prøve å enten snakke saklig til personen, eller bare holde avstand en stund. Man kan også være litt snurt tilbake, men that's it. Raserianfall og utskjelling tas opp med personen etter at de har roet seg ned. Gjør det klart at det ikke tolereres.

men aller hekst bør alle være blide og greie hele tiden, selvfølgelig