Det ble en avsporing i en feltrapport. Så isteden for å føre den videre offtopic så skriver jeg her. Det er forsåvidt ikke noe svar til noen, jeg er bare interessert i emnet og andre vil kanskje diskutere det.
Selv sitter jeg med følelsen at oppveksten min ga meg en tilnærming til moral og etikk som var diffus og artet seg stort sett som en hel haug med grenser som jeg satte for meg selv og andre. Det var ikke noe rom for egen sjelesøking og mitt eget preg over ting, bare min forståelse om hvordan det ble forventet at jeg skulle handle og oppføre meg.
Det er masse som er skrevet rundt moral i filosofien, men veldig mye av dette er på engelsk og det tar kanskje mye tid å finne perlene og det som virkelig ender opp å bety noe for en. Men jeg tror det er viktig med mange perspektiver. Og perspektivene får man ikke bare ved å lese bøker, man får dem også gjennom å sette seg inn i andres perspektiver, se forskjellige situasjoner gjennom reiser og opplevelser, og alt annet som er med å danne verdensbildene våre.
Så hvor skal folk få en ansvarsfølelse fra? Hvem skal holde styr på rettferdighet og respekten folk fortjener? Svaret jeg har funnet er egoisme; hver enkelt person for seg selv. Hver enkelt har muligheten til ta sine egne valg og forvente respekt og rettferdighet. Men man må ta ansvaret for seg selv først, og det virker for meg som at det er noe man må gjøre aktivt. Samtidig som man utvikler denne ansvarsfølelsen for seg selv, så utvikler man også en evne til å gi andre dette ansvaret også og respektere deres valg og handlinger. Og som man oppdager at man ikke er perfekt selv, så slutter en å forvente det av andre også. Det er lov å feile!
Til jeg fant Ayn Rand sin Objektivisme, så så jeg på egoisme som en uting. Men i ettertid så ser jeg jo at egoisme er den mest naturlige selvfølge. Jeg skulle gjerne kalt det jeg ser på som egoisme som noe annet, siden jeg antar de fleste er blitt lært opp til det samme også, egoisme som en uting. Så for å åpne problemstillingen litt: På samme tid som egoisme er det som får alle til å gjøre selviske ting, så er det også det samme som får alle til å gjøre uselviske ting. Om jeg går til gymmen å trener, så er det en totalt egoistisk ting, jeg bruker bare tid på meg selv. Men i ettertid får jeg mer energi til jobb, venner og hverdagen min osv.
Det var reaksjonene i
tråden som fikk meg på disse tankene. Jeg syns ikke det er noe særlig å dømme folk for valgene sine om å leve litt. Spesielt ikke når man ikke har peiling på hvordan ting egentlig forholder seg. Men jeg skal ikke holde meg for god til å si at jeg aldri gjør sånne ting selv, men jeg jobber bevisst med det selv for finne mine egne grenser og lære å kommunisere dem. Noe jeg selv virkelig misliker er
hersketeknikker. All den dårlige samvittigheten vi har rundt oss syns jeg er helt forferdelig, noe jeg tror vi har religionsutspringet vårt å takke.
Så kommenter gjerne på en generell basis, eller om dere har noen tanker rundt spesielle dillemma. Jeg regner med at diskusjonen rundt ansvar ved å uvitende bli 3. part i et utroskap er ferdigdiskutert.
Det er kanskje noen som har forslag til ting man kan lese rundt moral og etikk?
