Tar du deg selv for høytidelig?

[dagligvare]

Symptomer på at du tar deg selv for høytidelig:
-   Du tar ikke kontakt med folk fordi du er livredd for å dumme deg ut
-   Du er redd for å si dine meninger i frykt for hva andre synes
-   Du blir ukomfortabel i møte med folk du innbiller deg har høyere status enn deg
-   Du tror at folk er ute etter deg
-   Du er stuck-up og stiv sammen med ukjente
-   Du blir furtete hvis noen kødder med deg
-   Du blir satt ut i situasjoner der du tror andre kommer til å dømme deg
-   Du bruker mye energi på å tenke på hva andre synes om deg
-   Du unnlater å gjøre ting du har lyst til fordi du bekymrer deg om hva andre mener
-   Du gjør ting kun for å tekkes andre og bli likt
-   Du modeller oppførselen din etter hvem du er med
-   Du finner på ting og overdriver for å bli likt
-   Du misliker å be om hjelp til de minste ting
-   Du blir nervøs i situasjoner der du ikke har helt kontroll

Kjenner du deg igjen i noen av disse tingene - nå eller fra gammelt av? Hva gjør du/gjorde du for bekjempe dette?

[Supernova]

Er ikke dette tegne på sosial angst du beskriver, eller symptomer på sosial usikkerhet som selvsagt kommer i forskjellig grader.

Tror det er noe de fleste har slitt med eller sliter med i større eller mindre grad, og varierer over tid.
Dagsform situasjonsbestemt osv.

Mye man kan gjøre med dette, men det er det alt skrevet mye om. Men er det meget alvorlig bør man oppsøke psykolog.

[Dev]

Mye man kan gjøre med dette, men det er det alt skrevet mye om. Men er det meget alvorlig bør man oppsøke psykolog.

Jeg synes likevel det det er greit å snakke om det her. Selv om jeg har blitt bedre med tiden, så plages jeg fortsatt av mye av disse tingene.

For min del, etter at jeg ble bevist på problemene mine så følte jeg ikke lenger at jeg var redd fordi folk hadde "høyere status" enn meg etc. Heller en invendig følelse som prøver å ta over kontrollen min. Jeg tenker mye mer på hvordan jeg skal angripe situasjonen istedet for hvorfor jeg skal unngå, selv om jeg ender opp med å unngå altfor ofte.

[Stanley]

.

[Dev]

Det jeg mener er at jeg faktisk ikke alltid dikter opp unskyldninger for å ikke gjøre ting. Det er bare jævlig skummelt uten å ha noe forklaring på det, og tilfeller jeg treffer nye folk og ikke kjenner noen så stopper hjernen min opp og jeg klarer ikke oppføre meg normalt. Det ender ofte med å bli jævlig stille om noen andre ikke tar intiativ til å begynne å prate om ting.

Det er ikke slik at jeg ikke tørr å si det jeg mener i frykt for at andre ikke skal like meg. Det er derimot en frykt som kommer ingenstedsfra, som gjør at jeg i øyeblikket ikke kommer på noe å si i det heletatt (hva skal jeg si, hva skal jeg si!?).

For folk som aldri har hatt dette problemet høres det kanskje ganske alvorlig ut, men om man har skikkelig sosial angst, som jeg hadde før, synes man det er skummelt å vise seg ute offentlig i det heletatt. Jeg følte at alle stirret på meg, at alle tittet ut av vinduet av husense / blokkene og hadde kontroll over meg ("nå går han der forbi igjen"). Det er ganske sykt å tenke på, men inntil jeg ble klar over hva sosial angst var for noe så trodde jeg disse tingene var helt sant, at random folk pratet om meg ved middagsbordet, at alle viste hvem jeg var og hvilken taper jeg var etc. Klarte heldigvis å komme meg over det på egenhånd, etter at jeg ble klar over problemet.

Jeg har fortsatt over gjennomsnittelig sosial angst, men det går riktig vei hele tiden nå, og føler null angst av å være blandt folk. Det er kun når jeg skal interacte med fremmede jeg har hemmende problemer. Eller, egentlig mest når det er forventet at jeg skal gjøre det. Det er fortsatt også litt skummelt å snakke med folk som jeg kjenner, men ser sjelden. Føler det er vanskelig å bryte ut av rollen som han som nesten ikke snakker, men er ikke et like stort problem.

[dagligvare]

Er ikke dette tegne på sosial angst du beskriver, eller symptomer på sosial usikkerhet som selvsagt kommer i forskjellig grader.

Sosial angst er nok mye av det samme, men i mye mer alvorlig grad. At en vanlig fyr for eksempel er redd for å gå bort til ei dame på byen er ren selvhøytidelighet og ego-beskyttelse.

Kanskje jeg overdrev symptomene litt i åpningsinnlegget ser jeg nå.

[Kenti]

Symptomer på at du tar deg selv for høytidelig:
-   Du modeller oppførselen din etter hvem du er med

Har hørt at dette er helt normalt og at alle gjør det i større eller mindre grad. feilen er mer om man gjør det med en altfor sterk intensjon om å "bli likt" og gjør ting man tror personen man er med vil like, som å legge til siden egne verdier og si ting man ikke mener.

[Stanley]

.

[Stanley]

.

[Dev]

Nå er jeg så heldig at jeg ikke lenger kjenner noe særlig til folk som ikke er hyggelige, så er egentlig ikke der problemet ligger. Det er mer vennskapelig "testing" som egentlig ikke er vondt ment, men som lett kan trigge forsvarsmekanismer i underbevistheten min - noe som er hardt å jobbe mot og gjør at jeg generelt gruer meg til slike situasjoner. Dette gjelder forøvrig familie og sånt også.

Jeg tenker at i den neste fasen hvor jeg lærer meg å takle interaksjon med fremmede personer, så vil det nesten bli mer skummelt å være med folk jeg kjenner fra før enn nye - eller det verste blir situasjoner hvor jeg er med både nylig bekjente og gamle bekjente samtidig. Da blir det liksom en slags drakamp, hvor jeg ikke vil vise mitt gamle jeg for de nye personene, men samtidig synes det er ubehagelig å plutselig ha veldig forandret væremåte for de gamle.

[Voltaire]

Tror alle som har gått gjennom en normal oppvekst har fått med seg ett eller fler av disse symptomene. Ta en titt inn i hjernen på en gjennomsnittlig ungdomsskoleelev, så er sikkert mer enn halvparten tilstede.

Det kan være vanskelig å forandre seg når "venner" ønsker at du skal stivne. Selv har jeg ikke hatt en eneste, fast venn siden oppveksten; min beste venn har jeg kjent siden 10. klasse på ungdomsskolen, og siden den gang har vi begge forandret oss mye. Det er noe av det jeg liker best ved vennskapet mitt til ham, at jeg vet det er en bra kjerne der, mens det ytre kan endres. Resten av vennene sine har han kjent siden barneskolen. I det siste har han uttrykt frustrasjon over at disse vennene gjennom livet har endret seg så lite som over hodet mulig. Når jeg er i denne gjengen, merker jeg at det er en veldig slitsom måte å samhandle på der. Som regel prøver folk å imponere hverandre hele tiden ved å snakke om opplevelser fra militæret og andre syke hendelser - alt i håp om å vinne større anerkjennelse fra de andre. Ikke at jeg har noe imot litt tøving, men problemet er at ingen later til å ha en reell interesse av det andre sier - kun av å få frem det en selv driver med. I tillegg er de veldig fort på å arrestere andre hvis de trer ut av rollen sin. Blir det noen endringer i personlighet eller "status"? Nei.

Jeg er glad for at jeg slipper å ha denne formen for samspill med vennekretsen min. Det kan kanskje ha med at jeg ikke er med i én gjeng, men kjenner folk på mange forskjellige hold. Jeg har bare likeverdige vennskap, uten noen hakkeorden i gjengen. Derimot hadde jeg, til et stykke opp på ungdomsskolen, en vennekrets som lignet svært på den jeg tidligere omtalte - og da opplevde jeg frustrasjon over at jeg ikke kunne utvikle meg og bli et bedre menneske. Overgangen til et bedre miljø var brå, brutal og bedrøvelig, men i ettertid ser jeg at jeg har hatt godt av å være "fri" og ha venner fra mange kretser. Før led jeg av noen av disse punktene, men har gradvis kastet dem av meg og har bare noen par igjen på loftet.

Om du føler at vennene dine holder deg tilbake fra å forbedre deg, er de ikke dine venner. Du skylder dem ikke noen ting, og sats heller på å sakte men sikkert stifte nye bekjentskaper du kan ha livsvarig glede av. Men - og dette er et viktig men! - du bør være sikker på at du forsøker å utvikler deg i riktig retning. Hvis du prøver å kaste bort dine reelle interesser for at folk skal like deg bedre, er du på villspor.

Forbedringen min har tatt mange år med små tilfeldigheter; seks år, omtrent. Men samtidig har jeg gått fra ungdomsskoleelev til ung voksen, og hvem kan si om det vil ta kortere eller lengre tid for andre på andre punkter i livet? Det viktigste er å ta tiden til hjelp og være på utkikk etter de rette måtene å ta styringen i livet ditt.

Om du ønsker å få noen av de rette verktøyene for å kunne få kontroll, anbefaler jeg deg boken "Rip it Up" av psykologiprofessor Richard Wiseman; helt ny. Den gir deg enkle, raske måter å endre livet ditt ved hjelp av det psykologiske "som om"-prinsippet; dette er ikke "positiv tenking"-kvakksalveri, men "positiv handling"-medisin som virker Søk den opp på en nettbokhandel og kjøp den med en gang.