Like greit å ta forumhinna her som i en hvilken som helst annen tråd, så vi kjør:
Vel, barnehagen har jeg ikke så mange spesielle minner rundt, gikk vel bare delvis i barnehage tror jeg.
Men barneskolen derimot, vi begynte i første klasse og allerede første dagen falt jeg pladask for en kjempesøt og snill gutt *sukk*
Men han ble nok ganske flau av denne oppmerksomheten, jeg lå nok et par hakk foran de andre i klassen når det gjaldt utvikling. Så det endte med min første kjærlighetssorg og begynte allerede der å lure på hva som var galt med meg siden han ikke ville holde meg i hånda eller si vi var kjærester (toppen av romantikk vet du
).
Jeg var ulykkelig forelsket i han resten av barneskolen. Hadde en periode ett par år senere hvor jeg var betatt av en litt eldre gutt også, men jeg hadde glemt hans existens på dagen dersom gutten i klassen hadde vist interesse.
Vi hadde også en del ødeleggende leker for senere sosial omgang, f eks hvs noen "spør på deg" og du svarte ja, så ropte hele skolen INNBILSK! i ukesvis etterpå, derfor svarte man nesten automatisk nei. Og så var tonen, spesielt oss jenter imellom, ganske nasty, vi kranglet stadig vekk og måtte hele tiden påpeke hverandres feil, spesielt de feilene som gikk på utseendet.
Så begynte jeg på ungdomsskolen og ble forelsket i en gutt jeg delte fritidsaktiviteter med. Det var også i dette momentet jeg begynte å inne at jeg kanskje ikke var helt streit, men jeg var litt for ung til å skjønne det og trodde det var helt normalt å ha slike tanker om eldre jenter.
Ihvertfall, tilbake til fritidsgutten, han var overhodet ikke interessert. Og ryktene fløy vilt, jeg hadde vært så dum at jeg betrodde meg til noen jeg trodde var vennene mine, men som viste seg å bare se etter en unnskyldning for å drite meg ut. Noe som resulterte i noe jeg vil kalle direkte mobbing fra både hans og min klasse.
Jeg kom meg da over han, men det var ingen andre som viste interesse heller, desverre. Og på dette tidspunktet hadde ALLE jeg kjente debutert sexuelt, utenom meg.
Så begynte jeg på VGS. Mine beste skoleminner har jeg derfra. Der innså jeg for alvor at jeg var bifil, men mer om det senere.
Jeg forelsket meg i en russ som alle de andre jentene på skolen også var forelsket i. Noen fant det ut, og dermed var dte jeg som ble det naturlige mobbe-målet, ingen av de andre jentene som var forelska i han ble utsatt for samme oppmerksomheten. Det hjalp jo ikke at jeg ble DRITFLAU når noen nevnte det og pekte på meg heller tenker jeg, så "venninnen" min anbefalte meg å skrive ett brev til han. Hun hadde jo MASSE erfaring med gutter, så DET hørtes jo lurt ut, ikke sant?
Joda, gutten satt og lo så han skreik
Tror aldri jeg har blitt så såret i hele mitt liv, både av sviket til venninnen min, og at noen faktisk kunne være så hjerteløse. Så det slet jeg da med å komme over i noen år....
Desverre var alle andre som viste interesse for meg kun interessert i ett ligg, eller det var iallefell slik jeg følte det når de hele tiden begynte å klå på meg i løpet av 5 min etter at vi havnet alene sammen. En fyr klarte visst også å skryte på seg ett ligg med meg, uten at jeg noen gang lå med noen av de. Jeg var for opptatt av å lure på hva som var galt med meg siden ingen ville bli kjæresten min til å i det hele tatt tenke på sex. Så jeg ble litt fandenivoldsk og bestemte meg for at hvis jeg ikke var bra nok til å være dama dems, skulle jeg faen ikke gi dem gleden av ett knull heller.
Samtidig, midt oppi denne såretheten begynte jeg å utvikle følelser for ei annen venninne. Hun sa hun begynte å lure på sin egen sexualitet når jeg var i nærheten, og jeg skjønte at min tidligere fascinasjon for den eldre jenta på en fritidsaktivitet måtte ha vært en forelskelse. Men det ble liksom aldri noe mer enn at vi innså at vi var skeive og likte hverandre veldig godt. Ingen av oss turde å ta første steg til å ha sex for eksempel. Hun hadde psykiske problemer og ble flyttet til ett fosterhjem, jeg slet med helsen og måtte utsette skolegangen, så vi mistet kontakten.
Ble sittende en del på internett og kom i kontakt med en
fantastisk fyr i USA. Han klarte å få meg til å tro på at jeg også har verdi, at jeg faktisk er smart og kul og morsom, og dermed innbilte jeg meg at problemet var nordmenn. Desverre var denne amerikaneren allerede 30 år (og jeg var vel 17, populært kalt jailbait der borte), og han insisterte derfor på at jeg var alt for ung for han. Så da ble det jo ikke noe DER heller.... *sukk*
(Innen jeg var gammel nok hadde han fått seg dame som var gammel nok).Så innen denne tiden kan du jo kanskje tenke deg at jeg var rimelig ustabil når det kom til hjertesmerte, og gjorde da det eneste "logiske". Jeg ble totalt fjortiss og falt for en dansebandsanger som var dobbelt så gammel som meg. Der visste jeg jo i alle fall hva sjangsene mine var
Det var egentlig litt befriende, jeg kunne drømme romantisk om noen som ikke engang visste at jeg likte noe mer enn musikken. Men du vet, man kan jo ikke holde på som en annen fjortiss når man er rundt 20 år.
Så, da gjorde jeg det neste logiske, jeg falt for en homofil fyr. Det var ikke BARE min feil da, han sendte en del mixed signals som fikk meg til å tro han kanskje var bi, men det var han jo ikke. Han likte bare å flørte tydeligvis. Det var jo også en læring, at jeg kunne være forelsket i noen som så på meg som en venn, og ikke bare en plage slik som alle andre enn ut-av-skapet-venninnen min hadde gjort.
Og så... Så møtte jeg The Love Of My Life. Og for en gangs skyld klikket ALT (trodde jeg). Han innledet flørten, ba meg på date, viste interesse når jeg snakket, trøstet når jeg var lei meg, lo når jeg var morsom og støttet meg i kampen mot helsa. Så jeg trodde virkelig at nå har jeg endelig funnet den rette, en som ikkke bare er interessert i sex, men i MEG og i tillegg er alt jeg noensinne har kunnet ønske meg i en mann (smart, pen, morsom, empatisk, snil, etc). Så jeg ble hodestups forelsket, men det tok litt tid før jeg skjønte det selv. Så jeg vet ikke hva jeg gjorde galt, kanskje jeg ble for ivrig?
Ihvertfall skjønte han at jeg var forelsket og sa han var veldig smigret.... Det var første grunn til å heve på brynene.. Man sier da ikke bare sånt, eller? Man sier vel også om interessen er gjensidig? Men neida, ikke noe sånn. Og ett par uker til holdt han på med ting jeg senere har gjenkjent som push&pull-teknikker før han en dag fortalte at han hadde vært på date. Og han var SÅÅÅÅÅ forelsket, og selv om han visste at jeg HADDE vært forelsket i han, så håpet han at jeg unnet han dette.
Jobbet i mange år for å komme over den historien, og noen ganger er jeg ikke helt sikker på om jeg er ferdig med den enda.
Siden har jeg faktisk ikke funnet noen spesielt interessante, og dette begynner å bli en del år siden...
Nettdating er jo komplett umulig, og gutter på byen begynner å klå før jeg har i det hele tatt har fått sagt navnet mitt....
Av hobbyer og sånn deler jeg mest interesser med godt gifte damer i 50årene (herregud jeg må være verdens mest kjedelige person), så da treffer jeg ingen der heller. Og nå har helseproblemene mine blitt såpass merkbare at jeg egentlig burde melde meg på "The Undateables", så interessen for å i det hele tatt prøve er totalt borte vekk. Så egentlig skjønner jeg ikke hvorfor jeg i det hele tatt meldte meg inn her.
