For en god stund tilbake satte jeg meg ned å tenkte tilbake på de jentene jeg var i kontakt med gjennom oppveksten (fra 0-23 år~), det var ikke mange av de siden jeg satt mye foran dataen og dro nesten aldri ut. Men det var en ting som slo meg, når jeg tenker tilbake nå innser jeg hvor utrolig mange sjanser jeg hadde som jeg aldri så før.
Jeg husker en jente fra leierskole med klassen når jeg var 18 som tydelig var interessert med mye blikk flørting og lett fysisk kontakt, men jeg tok aldri noe initiativ. Jeg husker en annen jente jeg møtte på konsert når hun var på date med en fra jobben, hun ditchet han og hang over meg mens hun kommenterte hvor mye jeg lignet på en eller annen artist hun likte. Jeg tok aldri noe initiativ siden hun var der med jobb kameraten... Eller rettere sagt det var unnskyldningen jeg brukte ovenfor meg selv. Jeg husker enda en jente fra jeg var 20~ som jeg hadde pratet med lenge på et utested, vi dro ut sammen og det ble en lang stillhet og en 2-3 klemmer når vi skulle splitte opp.
Og lista blir lenger og lenger, tror totalt sett er det snakk om minst 10-15 jenter opp igjennom årene hvor jeg faktisk ikke traff mange jenter. Hvis jeg ser over hvor mange jenter jeg traff kontra hvor mange som jeg nå i etterpåklokskapens lys ser at var interesserte så ser jeg at mitt syn på hvor attraktiv jeg var kontra virkeligheten ikke henger på grep.
Personlig hjalp dette meg veldig mye når jeg først tenkte over det, jeg innså at mange av mine negative tanker om meg selv var usanne. Jeg hadde mye mer draget med jenter enn jeg selv trodde, hoved problemet mitt var at jeg aldri prøvde å gjøre noe mer fordi jeg ikke trodde på meg selv.
Nå har jeg lest litt rundt på forumet her i dag og jeg fikk inntrykket av at mange andre sannsynligvis er i samme båt. Så hva tenker dere som aldri var flinke med jenter (eller gutter). Hvis dere tenker tilbake på jentene/guttene dere møtte, er det sannsynlig at mange av de faktisk var interesserte? Stemmer ditt indre bilde av deg selv overens med de erfaringene du har hatt?