Takk for svaret ditt, Spatt!
Skjønner hva du mener, og er egentlig enig med deg. Samtidig var situasjonen sånn at jeg kjenner ham bedre enn han kjenner meg, for det er i hans miljø, hjemme hos ham og med hans venner vi har vært hver gang vi har møttes. Det var det at disse vennene behandlet oss som om vi var sammen som ble problematisk - vi var ikke der i det hele tatt, og jeg trodde aldri at han var forelsket, bare at det var "noe" der, en slags tiltrekning og bli-kjent-fase. Men så måtte han absolutt være sånn grei mot meg, og si ifra til meg at han ikke var helt der som vennene trodde enda, og at bestekameraten var SÅ sint på ham for at han ikke var forelsket i meg. Etter dette tenkte jeg egentlig at det var over, selv om han sa at det ikke var det, og at han ville bli bedre kjent med meg osv.
Trodde også jeg hadde gått videre, glemt ham litt, til tross for jevnlig kontakt. Har hatt det gøy, rota med litt forskjellige og ja, merket at jeg har nok av muligheter, men også at det er deilig å være fri og singel. Det gikk fantastisk lett å gå videre!
M
eeen, så kommer det selvsagt, et kompliserende MEN; (og dette blir langt dere, overanalyserende jente her, sorry!)
For jeg var hjemme en tur nå i forrige uke, møtte ham på en fest. Det skjedde mye forskjellig, blant annet at jeg - sikker på at han skulle bli kjempeglad - fortalte ham at jeg aldri har vært forelsket i ham og at det skjønte jeg fordi det for to uker siden hadde vært like koselig å sove med en annen. Han ble ikke noe glad, og jeg ble både trist og sint fordi han står meg såpass nær at jeg hadde trodd han kom til å glede seg på mine vegne. I stedet følte jeg meg oversett hele kvelden/natta. Han merket ikke så mye til dramaet mitt den natta (takk og lov, for det var fjortisdrama!), men vi meldet litt de neste dagene, han lurte på om jeg fortsatt var sur osv., og skjønte vel ikke helt hvorfor. Han nevnte ingenting om det jeg hadde sagt til ham, og i etterkant er jeg egentlig litt usikker på om han fikk det med seg, for han gikk fra meg straks jeg hadde fortalt det på festen.
På melding skrev han at han kanskje hadde vært avvisende, fordi "det ville vært feil om vi rota noe mer", jeg svarte noe om at ingenting hadde vært feil, at jeg skjønte han egentlig ikke hadde lyst og at det var helt greit (blir flau av å lese de meldingene nå). Da skrev han tilbake at det ikke stemte, at han bare ikke ville rote det til, for "jeg liker deg jo da, godjenta". Jeg ble egentlig mest irritert, kjedelig å gå rundt og være forvirra (mulig en del hjerneceller går med på de rølpefestene, så lett som jeg lar meg forvirre
). Svarte at han ikke kjenner meg godt nok til å like meg eller kalle meg godjente (jeg blandet visst denne meldingssamtalen med VM i kverulering ...).
Møtte ham for å prate før jeg reiste oppover, da fikk vi en god tone igjen. Eller altså, han hadde aldri vært sur, men jeg ble blid på ham, syntes det ble en fin avslutning på hele greia. Han er veldig hyggelig. Trist at han ikke liker meg, men vi er på en måte venner og det blir ikke kleint å møtes igjen. Det kan jeg love det hadde blitt uten en prat, etter de meldingene!
Det som er med han, er at han er veldig snill, og selv om det han i realiteten
gjør er ting som kan holde meg på "kroken", så tror jeg ikke det er bevisst. Når han så, for noen dager siden, sendte melding for å spørre om han kan sende meg meldinger, svarte jeg jo at det bare er koselig. Han er tross alt en av mine favorittpersoner, blir glad hver gang navnet hans kommer opp på mobilen.
Litt usikker på grunnen til denne lange avhandlingen. Selvsagt lov å komme med innspill
Men jeg er faktisk GLAD! Hadde en fin og vennskapelig avslutning (veldig viktig for meg å være på godfot med alle), og det er utrolig deilig å ikke være sint lenger, er ikke ofte jeg er sint mer enn et par timer, så man kan si jeg var sliten etter fire dager! NÅ skal jeg fullt og helt gå videre. Om han plutselig blir interessert, får han si ifra, jeg bruker ikke livet mitt på å vente