Her er historien: For 3 uker siden-ish forlot faren til kjæresten min, familien. Han og kona vil skilles, og forlot da familien. Dette tar kjæresten min veldig, veldig tungt, og det er såklart forståelig. Men hun sliter med å sove, ha lyst til noenting, orker aldri ha besøk, er ikke i humør for overnatting etc. Hun har slitt med hyperventilering pga dette og gråter hele tida. Jeg sier til henne at jeg respekterer at hun sliter sånn, at hun bare får bruke tida hun trenger for å få det bra igjen. Jeg prøver å komme med råd til hva hun kan gjøre, f.eks. prate med noen eksperter. Hun sier hun ikke klarer det, og ikke klarer å åpne seg for noen. Hun gjør altså ikke noe for å få det noe bedre, utenom å være med familien (som hun forøvrig ikke klarer være uten, hun klarer ikke forlate dem slik at jeg og henne f.eks. kan gå en tur).
Forrige fredag kom han tilbake igjen, og hun var vel egentlig ganske forbannet på han. Ingenting har blitt bedre, og hun sier at ting bare blir verre og verre. Nå begynner jeg å bli lei, for i går var det 2 mnd siden jeg sist så henne. Iløpet av de 2 mnd har vi pratet på telefon 1 gang, og resten har kun vært sms. Jeg spør hele tida om vi kan møtes, av flere grunner:
1. Hun trenger å komme seg ut og få tankene på andre ting
2. Jeg har behov jeg også, jeg ønsker å være med og se henne. Hjelpe henne etc.
Jeg har kjøpt blomster et par ganger, men hver gang vi skal møtes, blir det bare avlyst fordi da orker hun ikke ha besøk. Hun sier også at det er en stor grunn til at hun tar det så tungt, det med faren. Hun sa at hun ville fortelle meg det når vi var sammen, men den dagen kommer jo aldri. Nå i det siste har hun også sagt at det med skilsmissen er god nok grunn til å være lei seg og reagere som hun gjør. Jeg er forsåvidt enig i det, men synes reaksjonen hennes er ekstrem. De har visst vært veldig av og på de siste 5 årene, så hun har hele tida visst at foreldrene har det vanskelig sammen. Jeg spør henne masse for å få litt oversikt over hvordan hun har det, men det ender bare med "jeg orker ikke diskutere, vi diskuterer alltid", når det kun er spørsmål fra meg for at jeg skal forstå. Jeg får forøvrig aldri svar, og sitter gjerne igjen som et enda større spørsmålstegn.
Jeg føler det kun er jeg som jobber for forholdet, for det er kun jeg som tar initiativ for å møtes og ringe etc. Men jeg får avslag på avslag. Hun er blitt en helt annen jente enn hun jeg ble kjent med, hun sender aldri nattamelding og godmorgen-melding (slik hun alltid gjorde før).
Nå har vi blitt enige om at vi skal ta en pause, og prøve igjen når hun får det bedre. Facebook-statusen er blitt fjernet (om at vi er sammen) fra begge. I dag så jeg også at bestevenninna hennes har slettet meg fra facebook, noe jeg ikke tolker som særlig positivt og lovende..
Hva synes dere jeg burde gjøre? Jeg føler egentlig at vi burde være sammen, og jeg burde støtte henne så godt jeg kan, som en kjæreste. Men det er veldig vanskelig når jeg ikke får vite noe særlig, og ikke får vært hos henne og alt går i tekstmeldinger. Jeg er et menneske jeg også, jeg har behov jeg også der jeg vil møte henne etc. Når venner og familie spør om når vi sist var sammen og jeg svarer 2 mnd, blir de skikkelig overrasket.