Den der er litt vanskelig.
Jeg kan tenke meg at jenter nå kanskje merker på deg at selv om du liker dem, så har du mer overflodsmentalitet. Det merkes når man er litt mer avslappet i forhold til hele greia, og jeg tror ikke helt at du gjorde alt likt før. Det kan være små ting det er snakk om, som selvsikkerhet, kroppsholdning, ansiktsmimikk etc, du legger ikke merke til konkrete forskjeller selv, men de er der likevel, og overflodsmentaliteten (eller altså eventuelt desperasjonen) skinner gjennom.
Selv liker jeg gutter som viser tydelig at de liker meg, samtidig som de ikke tviholder på meg, kan møte meg når som helst, fortsetter å skrive meldinger når jeg prøver å avslutte samtalen, etc. Samtidig føler jeg at jeg selv har blitt mer populær etter at jeg begynte å drite litt mer i om jeg "mister" en. Jeg tror at når man slipper taket litt, og får en indre overbevisning om at det alltids kommer en ny som man vil få like god kjemi med, så kommer mye av seg selv.
Dette svaret ga deg vel ikke så mye, så prøver litt til. Jeg synes grensen er ganske fleksibel når det gjelder hva du kan gjøre, men lite fleksibel når det gjelder "hvem" du er. En jeg i utgangspunktet er tiltrukket av kan vise mye interesse, mens en jeg er mindre tiltrukket av kan ved å gjøre akkurat de samme tingene sørge for at jeg ikke blir interessert. På bakgrunn av egne erfaringer der vil jeg tro at jentene er mer interessert i deg i utgangspunktet nå enn de var før, og også at du ubevisst kommuniserer på en litt annen måte enn tidligere.