Jeg var også veldig stille og sjenert da jeg var yngre, og følte ofte at jeg var den som ble ignorert i sosiale sammenhenger. For min del var det noe som løsnet da jeg rundet ca 20, fordi da sluttet jeg å tenke at ALLE måtte like meg, og sluttet dermed å bry meg like mye om hva andre syntes. Hvis jeg hadde lest 0330 på den tiden, ville jeg sagt at jeg fikk en overflodsmentalitet med tanke på nye bekjentskaper.
I det jeg begynte å tenke på denne måten, var det mye lettere å prate fritt, fordi jeg ikke lenger ble bundet av min egen usikkerhet og ønsket om å bli likt. Hvis noen forsøkte å gjøre narr av det jeg sa, begynte jeg å besvare det med et skuldertrekk, og gadd ikke gjøre det til en diskusjon. Etter hvert som jeg ble mer sikker på meg selv, klarte jeg å flytte fokuset fra "nå må jeg si noe, nå må jeg si noe", og over til den andre personen jeg pratet med, og fant da ut at tilfeldige mennesker man møter kan være veldig interessante, og dermed var det lettere å komme med oppfølgningsspørsmål, lytte aktivt og gi inntrykk av at jeg genuint var interessert i å holde samtalen i gang.
