Quote from: MaleOslo on February 10, 2014, 18:29:03 PM
Quote from: Kaizer on February 10, 2014, 17:24:46 PM
Quote from: Bananonym on February 10, 2014, 15:01:17 PM
Du bør nok kvitte deg med frykten for å bli avvist også.
Hvordan blir man kvitt denne frykten?
Ja , det er vel en grunn til at den frykten er der? Når man blir avvist føler man seg mindre bra. Altså det lønner seg ikke alltid å ta sjanser når man tror at sjansen for å bli avvist er større enn å lykkes?
Du finner litt om det
her og
her.
Min egen erfaring på området er at denne frykten oppstår delvis som følge av at vi henger merkelappen "frykt" på spenningen vi føler når vi skal til å åpne ei jente, og delvis fordi vi tenker framover i tid og gir oss selv angst ved å forestille oss hvordan ting kommer til å utspille seg, hvor grundig til helvete det kommer til å gå hvis man ikke er supersmooooooooth og gjør alt feilfritt fra første øyekontakt, og hvordan alle kommer til å le av en i ti år etterpå når man tabber seg ut. Ingenting av dette har såklart skjedd ennå, men det hindrer ikke hjernen vår i å fore oss med levende bilde av hvordan hun kommer til å kaste ølen i trynet vårt og gi oss en ørefik som kan høres til månen. Eller ballespark, eller dryle stiletthælen gjennom fotbladet vårt eller andre totalt usannsynlige scenarier som hjernen vår gjør til virkelighet.
Den samme hjernen har også for vane å trekke fram "den gangen" da alt faktisk gikk til helvete, og glemmer gjerne de positive erfaringene vi har hatt i mellomtiden. Dette er noe som på fint kalles confirmation bias (
link til artikkel), og det kan fort skape helvete hvis man lar det slippe til.
Det vil alltid være en viss spenning, men "frykt" for å bli avvist kommer i det store og hele fra løpske fantasier og vanligvis lite feste i virkeligheten. Dessuten, som en venn av meg sa - du føler frykt i andre situasjoner også, så å gi en spesiell merkelapp på frykt for å bli avvist er bare tullete. Som en fotnote kan det også gjøre deg mer oppmerksom på frykten, og dermed tjene til å skape en selvforsterkende prosess.
Selv løste jeg dette problemet med meditasjon, da jeg trente meg opp til å kunne observere tankene mine uten å ta del i de. Tanker er som levende vesner, de trenger næring, i form av at man bruker tid og energi på de, for å kunne eksistere, og hvis man kan observere de uten å ta del og dermed "mate" de så vil de etter hvert visne og bli borte. Jeg hadde også god nytte av en teknikk jeg lærte fra David DeAngelos Man Transformation, som gikk ut på at man skulle bli oppmerksom på hvor følelsen (i dette tilfellet frykt) satt i kroppen, og forestille seg hvilken farge, størrelse og tekstur denne følelsen hadde.
For å ta et fort og gæærnt eksempel - følelsen jeg assosierer med angst sitter i halsen. Når jeg lukker øynene og fokuserer på området der følelsen sitter så er den rød. Den er omtrent "så" stor, og den er glatt.
Poenget her er at man skal observere denne følelsen uten å sette merkelapper på den. Sammenligner du den med noe henger du en merkelapp på den. Sier du den er stor som en bordtennisball sammenligner du den med noe. Er den glatt som en polert stein sammenligner du den med noe. Den kan være glatt, ru, piggete, whatever, men ikke glatt, ru eller piggete "som noe", om du skjønner. Bare observer følelsen og legg merke til om den flytter seg, eller forandrer farge, størrelse eller tekstur på noe som helst vis. Sjansen er stor for at den vil forandre seg etter hvert, og hensikten er å passivt observere disse forandringene uten å definere de eller henge noen som helst form for merkelapper på de. Det kan være litt vanskelig i begynnelsen, da vi er opplært til å assosiere ting, gi de betydning og sette de i en eller annen bås, men med litt øvelse går det som regel fint.
