Mitt første innlegg! Lest igjennom flere tråder og plukket opp mange tips og diverse erfaringer. Nyttig info å ta med seg mellom gutt/jente, når man nå tross alt bor på to forskjellige planeter!
Grunnen til at jeg dumpet over dette forumet var at jeg googlet litt rundt etter litt tips og råd rundt min situasjon, som jeg ikke skjønner bæret av. Her ser det ut til at man få litt tanker og annet perspektiv på sakene.
Jeg er så frustrert og lei meg, så her serverer jeg omtrent hele historien, lang som fy, så for deg som er spesielt interessert i drama, vær så god
Altså... var på firmatur for 2,5 mnd. siden, og endte i seng med en kollega, som jeg egentlig ikke har lagt så mye merke til tidligere.
Kjenner lillebroren hans godt, så vet at denne mannen på daværende tidspunkt slet med dårlig selvfølelse, sinne og frustrasjon etter at han flyttet ut fra sin samboer gjennom 17 år. Dette er da et helt år siden, men det er de siste månedene kommet fram at hun var utro med sin nåværende kjæreste FØR min kollega flyttet ut fra eksen, i sinne, for han skjønte at noe ikke var som det skulle, men hun nektet å innrømme. Når det allikevel kom for en dag en lang stund etter, raste det fullstendig for han. De har 3 barn sammen.
Vet ikke hva som hendte under den ONS episoden, men vi snakket mye på den festen, før vi havnet i seng, og han er ikke typen som hiver seg i seng rundtom, selv om han absolutt ikke er en festbrems og sier nei til å flørte med pene damer. Han sa det selv også, til meg, at jeg pleier ikke å ha ONS, så vet ikke hva som skjedde her. Så det skal du vite sa han, at jeg deler ikke seng med hvem som helst.
Jeg klarte ikke å få han ut av hodet etter den ONSen, og sendte mld.noen dager senere, hvor jeg lurte på om vi skulle finne på noe en kveld. Det ville han gjerne, og sa jeg kunne stikke innom han etter jobb en dag, så kunne vi avtale. Som sagt som gjort, begge dritnervøse, men timene gikk lynraskt, med bare snakk og prat over mange kopper kaffe. Når jeg skulle gå, hev han seg over meg i gangen, og det var et øyeblikk med råklining, rett og slett!
Etter det har vi hengt sammen, jeg har bodd flere helger hos han, han har overnattet hos meg noen ganger, vi har funnet på litt ting sammen på dagtid, og snakket i telefonen tilnærmet hver dag, eller i alle fall meldinger.
Jeg har sett på oss mer eller mindre som et par, men vi har ligget lavt i terrenget, da vi begge har barn.
Vi har aldri snakket om dette, og jeg har ikke følt for å ta opp temaet, i frykt for å presse og stresse han, for da vet jeg han trekker seg unna.
I begynnelsen var jeg altfor mye på, og regnet med at vi var i et forhold, siden vi var så mye sammen som vi var, rett og slett oppførte oss som et par. Jeg var altfor på med meldinger hvor jeg utrykte litt for mye kjærlighet muligens, og fikk mer eller mindre panikk hvis det gikk for lang tid mellom hver gang han responderte osv.Det endte med at han følte seg for pusha, og trakk seg rett og slett vekk, og nærmest kuttet kontakten. Jeg skjønte jeg hadde overdrevet, og møtte han opp mer eller mindre på tvang, for å få klarhet i hva som skjedde her nå. Det var riktig, at jeg hadde stresset han med meldinger, ting hadde gått for fort, det var bare kaos med eks og unger, og jeg sto å masa midt oppi alt sammen. Jeg skjønte det, ga han tid og rom, men var allikevel rundt han. Ser ut som han satte pris på det, og et par dager senere løsnet det tydeligvis for han, og han oppførte seg som nyforelsket, og sa han var glad i meg, og nå føltes det litt mer ryddig i hodet.
Han snakker mye om eksen og den nye kjæresten, i forhold til problemer med samværet og bråk og krangel dem i mellom, da han ikke kan fordra trynet på den nye typen, som han mener har ødelagt hele livet hans.
Jeg skjønner han bærer nag, da dette er barndomskjæresten, og han har for så vidt ingen videre erfaringer enn henne og livet med henne. Jeg prøver å være forståelsesfull, komme med råd og egne erfaringer, og la han snakke ut.
Allikevel trives vi veldig godt sammen, tiden flyr som en vind, og vi har alltid noe å snakke om og gjøre. Behagelig selskap på alle måter, og siden jeg trives like godt alene som sammen med andre, så det er ikke det at jeg på død og liv må henge på andre folk. Men jeg liker å være med han, rett og slett!
For en uke siden dro vi på storbyweekend sammen, etter min invitasjon, da jeg allikevel hadde planlagt å dra på egenhånd.
Allerede noen dager på forhånd kunne jeg merke at han begynte å bli noe mer passiv, i forhold til kjærtegn på eget initiativ, meldinger, osv. Men han gledet seg til å dra på tur, ytret han.
Han oppførte seg mer eller mindre som en kompis på hele turen, bortsett fra i sengehalmen. Da var han utrolig kjærlig, og dette var ikke bare sex, men å elske sammen. Ellers var det kun tilnærmelser av annen art en sexuell hvis han fikk i seg en drink for mye, og ville klemme og kysse litt. Tror mønsteret her var at han ikke ville/klarte å vise følelser før noen hemninger/barrierer var borte ("elskovsrus" eller alkohol i dette tilfellet).
Jeg prøvde så godt jeg kunne å være "tilgjengelig" for litt kjærestenærhet når vi satt på kafè, ruslet tur, ute på byen, uten at jeg presset meg på.
Etter at vi kom hjem, og skulle dra hver til vårt hjemme hos han, så var vi plutselig så usikre på avskjedsfasen at det ble helt dumt. Ble en kjapp klem og en nuss, før han sa `snakkes sikkert`.
Denne uken har det vært laber kontakt, dog han ringte dagen etter turen, men det har ikke ligget noe i luften for samvær, som har vært hvert hver eneste mulighet tidligere. Ikke at det har vært overdrevet samvær, da jeg er alenemor, men han bor like i nærheten av arbeidet, så sånn sett har vi sett mye til hverandre, nesten hver dag. man får det til hvis man vil.
Men ikke denne uken. Jeg tror kanskje han har en dårlig periode igjen i forhold til eks, ligget etter med jobb, og alt det der. Kanskje det plutselig ble litt for alvorlig med meg litt for fort, så jeg har bestemt meg for å trekke meg litt tilbake. Har sendt mld. i forhold til å ønske lykke til på en eksamen han skulle ta,etc. noe han aldri responderte på. Det var samme kveld personalfest som jeg nok ikke kunne klare å komme på pga.barn, men skulle prøve å ordne barnevakt. Han mente selv å ta seg en liten tur på kvelden og sjekke livet. Tror han dro også, forsto det sånn på broren hans, som også jobber på samme plass. Jeg synes det er rart han ikke ringte for å sjekke om jeg klarte å få til å komme på festen eller ikke. For da hadde det jo vært logisk å sove hos han, ingen andre seteder, siden han bodde rett ved festlokalet. Men ser ikke ut til at han var interessert i å vite om jeg klarte å komme eller ikke... Eller tok han det for god fisk at jeg dukka opp hvis jeg kunne? Forskjellen på mann og dames tankegang og praksis?
24 t.senere fikk jeg mld. da, det var nå på onsdag. Han lurte på hva jeg hadde drevet med den dagen, og om jeg var på jobb. Tror han da ville poppe innom å se hei, virka det som. Det ble med de meldingene, og han kom innom på jobb dagen etter istedefor, jeg var den eneste i rommet + bikkja mi. Han så så vidt på meg, snakka om vær og vind, klappa masse på bikkja og løp inn i kantina. Jeg gikk etter hvert etter, for det der synes jeg var en lei oppførsel... Satt der med han og et par kolleger til, og han så nesten ikke på meg (dog møtte blikket hans i en brøkdel av et sekund et par ganger...så han så jo på meg tydeligvis). Da de var ferdig og skulle gå, sa han bare hadet, uten å engang se på meg, og gikk ut døra. Jeg var vanvittig lei meg resten av dagen, av å bli behandlet som en tilfeldig forbipasserende, og tok meg i nakkeskinnet mange ganger for å ikke sende melding og lure på hva i h...........som foregikk nå. Jeg bestemte meg for å ringe han på kvelden og spørre rett ut, for jeg orker ikke gå slik å lure. Som sagt så gjort. Jeg spurte om han hadde begynt å miste interessen, for nå var det en merkelig fjern oppførsel fra han sin side. Han stilte seg uforstående, og sa at nei, han hadde vel ikke det. Hvis jeg tenkte på i dag i kantina, så hadde han hatt så vanvittig vondt i hodet. Og det stemmer, for han fikk en paracet av meg ved matbordet. Men allikevel, en klem går vel ann.
Jeg sa at jeg følte meg som en helt random person i nærhetene av han, og at vi hadde vel tilbragt såpass mye tid sammen nå at jeg vel ikke var en tilfeldig person for han lenger. Nei, jeg var vel ikke det, sa han.
Og jeg nevnte at han plutselig ikke ville være i nærheten av meg lenger, spesielt under byferien vår. Han sa at han nok ikke var så kosete som meg. Men det er jo rart, for han var like kosete, nesten mer enn meg, tidligere.
Jeg spurte om jeg skulle bekymre meg, og han sa at det trengte jeg nok ikke.
Så det var det jeg fikk ut av det. jeg slo meg til ro og tenke at jeg får droppe maset, og la han komme til meg når han er klar. Han sendte mld.i går kveld, men føler litt at det var for "syns skyld"....var ikke så mye personlig akkurat. Fortsatt ingen tegn til at han vil se meg "live", og det har aldri gått nesten en uke imellom at vi har sett hverandre...
SÅ, hva skjer inni hodet hans her, dere gutta?? Har ting gått altfor fort, og nå har han fått akutt angst, midt oppi alt styret fra gammelt forhold? Er han ikke ferdig med gammelt forhold? Har han funnet ut at jeg kanskje ikke er den rette for han, men han vet ikke helt hvordan han skal få formidlet det, eller holder han meg litt på gress her til han vet hva han vil? Er det jeg som stresser, og han blitt mer laidback og ikke trenger å se og snakke med meg hver dag for å vite hvor han har meg??
Jeg har en magefølelse at dette holder på å skli over for han... og da blir (er) jeg veldig veldig lei meg. Men ikke så lett når jeg har spurt om det er sånn det ligger ann, og han sier nei, det er ikke slik.
Skal jeg bare smøre meg med tålmodighet og vente til han evt.kommer til meg? Skal jeg fortsette å ringe og sende sms (typ en om dagen), eller skal jeg la være for å gi han pusterom?
Vi må huske på at alt dette har foregått på intet mindre en kun 2,5 mnd...
Kan jo legge til at han er nærmere 40 og jeg tre år yngre. Vi er rimelig sporty personer begge to, men jeg lever kanskje litt mindre A4 enn han, noe jeg tror gjør han litt ukomfortabel etter 17 år i samme suppe....Men jeg ser ikke på det som et problem, da jeg overhodet ikke har tenkt at vi skal flytte sammen, eller leve som en og samme person typ... Regner med at sånne ting går seg til etter hvert hvis man trives sammen, og man finner en stil sammen.
What to do what to do, uten å gjøre vondt verre??
