Takk for input, jeg trenger å høre det, og deres hjelp har faktisk hjulpet meg til å håndtere situasjonen på en bedre og mer fornuftig måte enn hva jeg hadde klart på egenhånd.
Etter siste innlegg fra meg var det fortsatt stille, ikke annet enn lange blikk fra ham om vi var i "synsavstand".
men jeg kom faktisk til et punkt der jeg godtok at nå er løpet kjørt, jeg avslutter dette for min egen del, og ønsker han videre kontakt, så er ballen 110% på hans halvdel.
Jeg ba han komme innom meg på en kaffekopp, slik at jeg kunne levere fra meg litt konsertbilletter, o.l. som ble bestilt til min e-post tidligere, han skylder penger for div.utlegg, etc. Altså praktiske ting, slik at jeg kunne gå videre uten slike detaljer hengende over hodet.
Han kom, tonen var umiddelbar fin, som om vi ikke har vært fra hverandre, men jeg gikk også inn for å være blid og ikke surmule eller noe slikt. Typ sånn er livet, det går ikke som man ofter håper på, ingen vits å hisse seg opp for det.
Han ble forundret over å få overlevert billettene, for vi skulle vel dra på konserten sammen?
Jeg sa det som det var at jeg ville føle det litt rart, hvis vi bare skulle dra som venner. Jeg er ikke klar for det.
Da var det rette øyeblikket inne til å spørre han om hva han hadde tenkt om oss de ukene han hadde trukket seg tilbake.
Han svarte som så at han hadde tenkt å snakke med meg, men det var så vanskelig, han ville ikke at jeg skulle bli sint og lei meg, og han var redd for at da hadde han to kranglete og misfornøyde damer hengende over seg (les:eksen, mor til barna).
Jeg ba han fortelle, jeg ville helst bare bli lettet over å få en avklaring, og sove godt om natta igjen.
Jo, han var vel ikke klar for å innvolvere seg i et nytt forhold enda, da det ble for mye å holde orden og fokus på, holde alle fornøyde, med krevende eks og samværsproblemer, og med full jobb selvfølgelig.
Men han ville gjerne at vi skulle være venner, og at jeg fortsatte å komme på besøk innimellom som før, og at vi kan finne på ting. Jeg sa tusen takk, men foreløpig så ville det nok være best for meg å holde med på avstand, for å ikke gjøre vondt verre. Men nå
visste jeg iallefall
Deretter ba han meg over til seg selv på kaffe, så vi kunne prate litt videre. Vi endte opp med å prate om løst og fast som vanlig, ble så lenge at han lagde middag til oss, og jeg dro ikke derfra før kl.01 på natta....
Ingen fysisk nærhet, men det lå absolutt noe i lufta...det var beherskelse på begges plan.
Det var sikkert dumt av meg å bli med han hjem, men klarer ikke la vær, trives så vanvittig godt sammen med han!
Så kom helga, og DUM som jeg var slo fyllesms`n inn
Vi var i utgangspunktet på hver vår fest, han på det lokale utestedet rett i nærheten av hans leilighet, jeg et par mil unna. Med vibbene mellom oss friskt i minne fra et par kvelder tidligere, sendte jeg en mld. og lurte på om vi ikke bare kunne ha det som vi hadde det. Ikke noe definert forhold, bare henge sammen litt nå og da, middag, film, under dyna...ingenting superseriøst sånn sett, ingen familieinnblanding eller faceupdate.
I min lille tåkehjerne akkurat da synes jeg det hørtes aldeles glimrende ut. Alle trenger litt nærhet, han også;)
Han er uansett ikke en som flyr på byen og praier damer, så blir neppe noen andre fuck friends enn meg for å si det slik, det kan jeg stole på.
Etter to timer kommer det svar (tenker han har brukt lang tid på å gruble over den der...
), der det sto at jeg kunne jo komme til utestedet hans, så kunne vi prate om det. (Mellom linjene...da måtte jeg blitt med han hjem eller?? Litt langt for meg å dra først til hans utested, og så tilbake igjen...)
Men da var jeg allerede et annet sted, enda lenger unna, så kom aldri den kvelden. Lurer på hva han ville si...
Dagen etter møtte jeg han tilfeldig, vi tok en kaffe med kolleger, og han hang rundt meg et par timer, over den tiden hvor det på en måte ville være naturlig å henge rundt...
Dagen etter der kom han innom meg et par ganger, og ble en god stund. Han begynte etter hvert å komme med flørtehentydninger, typ spøk som passer for å få noen til sengs.... Jeg spøkte tilbake, for å vise at jeg var med på notene. Og jeg var ganske optimistisk da
Vi avtalte at han skulle hjelpe meg med en liten ting etter jobb,
hvis han var hjemme. Når jeg ringte, så var han bortreist. Vi avtalte svevende dagen etterpå. Dagen etterpå så jeg aldri noe til han, og han ringte ikke.
Jeg hadde ikke lyst til å ringe igjen, følte at det ville bli litt mye
på i en såpass uklar situasjon. Ville han hjelpe meg, så ville det være naturlig at han ringte når han var på vei hjem.
Vet uansett at det var mye han skulle ha i orden på jobb, da han skulle reise bort på seminar 1 uke dagen etter, og veldig stressa.
Nå har han reist bort for noen dager, så da får vi se hva som skjer når han kommer hjem. Jeg er fortsatt der at det bare er å komme seg videre, men ender det opp med at han vil ha kontakt, eller et FF-forhold (som ville passe meg greit, har en travel hverdag selv + alenemor. Ja, så lenge det er ekslusivt FF da), så er jeg åpen for det. Tror jeg. Han sa jo ikke blankt nei, og han begynte så smått å flørte litt igjen i helga..... Men her igjen, det er vel mer eller mindre jeg som tvinger meg inn på han, etter at han allerede har sagt at han vil være venner, han er ikke klar.
Men altså, han vil jo ha meg rundt seg, det er jo ingen tvil om det!
Jeg har sletta han fra telefonen min, slik at jeg ikke kan gjøre no tull på fest, slippe å lese gamle sms`er og slikt, eller falle for fristelsen å sende en mld. Vil han meg noe nå, så må han ta kontakt.
Fornøyd!
