Kan jeg spørre om noe?
For jeg klarer ikke å se hvordan du kan kombinere de to påstandene at han er verdt å slå seg til ro med OG beskrivelsen av atferden hans.
Er det slik at han faktisk er verdt å slå seg til ro med om han er "jenta" i forholdet? (Ønsker ikke
du å være jenta, og kunne senke guarden og være feminin i en "sterk maskulin tilstedeværelse" (hans), istedet for å måtte trøste ham og forsikre ham? Er det dette du ser for deg resten av livet ditt?
Eller er det slik at han er den "minst teite" fyren du har møtt på de 8 årene som singel, fordi at i kontrast med de andre fyrene du har møtt, er han ikke så verst? Og, er det slik at du føler at tiden løper fra deg og dermed tar til takke med en fyr som du egentlig ikke liker så godt?
Føler du et press fra venner og familie om å slå seg til ro? (altså at det er det riktige å gjøre? eller et slags "end-goal")
Eller føler du det selv?
F eks, en venninne av ei eks av meg, supernice og hot og smart, dro på dates og fucka opp hver bidige fordi hun var så frampå når det kom til "slå seg til ro-snakk". (kort sagt, hun hadde planer om å slå deg til ro og få barn, men HVEM hun hadde tenkt å slå seg til ro med var sekundært..)
Jeg har aldri forstått kvinner som prioriterer:
1) Slå seg til ro
2) finne en fyr
i den rekkefølgen..
Jeg klarer ikke å se hvordan "å slå seg til ro" kan være et behov som kommer FØR kvinnen har funnet en fyr hun faktisk vil slå seg til ro med..
Jeg anbefaler:
1) finne en fyr
2) først begynne å TENKE PÅ å slå seg til ro ETTER at hun har funnet ut at dette er en godt over gjennomsnittet bra fyr som matcher henne.
Nå vet jeg ikke om avsnittet ovenfor gjelder deg, men verdt å tenke på uansett. Spørsmålet blir, er dette virkelig en bra match?
sitat:
"Jeg tror aldri jeg har møtt en mann som syter og skal snakke om hver en minste ting som skjer. og uansett hva jeg gjør så er liksom dette feil.
enten gir jeg han for lite oppmerksomhet eller så er jeg for selvstendig, men så plutselig så er jeg for vandt til å ha han rundt meg og han mener jeg tar som en selfølge at han skal gjøre ting for meg.
han er av typen blir stille å rar når han mener jeg har gitt han for lite oppmerksomhet.
Jeg får sikkert 30meldinger i løpet av en dag på jobb, å det første jeg ser når jeg kommer hjem er han."Det her er needy og fæl atferd, han høres ut som en usikker 14 år gammel jente. Skal du være barnevakt for ham da, med utakknemlighet som lønn?
Eller tenker du at du skal "forandre ham"..?
Jeg har en ting å si,
Run for the fucking hills...
Dump stakkaren, hva skal du med en sytende fjortis du må passe på?
Personlig ville jeg dumpet ei jente som holdt på slik. Og han er mann...?
Om du fremdeles vil spare på stakkaren av barmhjertighet, så kan du jo prakke på ham boken "the way of the superior man" av David Deida og se om han kommer i puberteten.
Sorry om jeg virker krass, bare måten jeg skriver på til tider.
PS, tar du som en selvfølge at han skal gjøre ting for deg?
Peace,
FatBwoiii