Ja hva nå? Jeg mista hue og skulle ønske jeg hadde klart å la være å bli hekta.
Kort historie om meg; rimelig svidd i kantene pga noen kjipe forhold og en stalker. Og jeg har også hatt en tendens til å la meg kjøre over i forhold. Jeg har latt meg bli dratt inn i ting i deres tempo og ikke mitt. Ergo får jeg helt neller av å tenke tanken på et forhold. Frykten for å bli dratt inn i noe jeg ikke kan kontrollere, frister ikke akkurat. Så når jeg møter menn, føler jeg ofte total avsmak og blir uvel. Og i lang tid har jeg tenkt at det som hadde passet meg var en deltidskjæreste. Eller en FF med litt mer enn bare puling. En man treffer dann og vann og er fornøyd med det. I fulltidsforhold, så stikker jeg alltid etter tre måneder, for da er jeg så dritlei. Men kanskje det hadde vært kjekt å teste en deltidskjæreste for å slippe å føle meg så bundet, overkjørt og kvalt.
I sommer så møter jeg en fyr. Jeg var tilbakeholden, men så var han så god og vi hang sammen i fire dager til ende, så da fikk jeg tid til å se at han ikke var noen krevende fyr. Så jeg lot meg rive med inn i en liten flørt, men jeg var bestemt på at dette bare skulle være en ONS og så skulle jeg videre med mitt. Han var ikke aktuell for noe mer pga både hans livssituasjon og min. To liv som ikke matcher. Alder og avstand var en faktor.
Så kommer hverdagen og jeg begynner å tenke mer og mer på han. Vi har jevnlig kontakt men vi ser hverandre ikke. Det er ikke mye kontakt, men nok til at jeg mister hue helt og blir hekta. Jeg innser at dette her må være litt av en fyr, som har klart å vippe meg av pinnen. Får til slutt besøk av han der han tydelig forteller at han ikke kan/vil/klarer noe forhold, men vi ender opp i senga. Han er minst like svidd i kantene som meg gitt, men kunne nok se for seg en FF. Og det er helt greit. Det er jo ikke et forhold jeg selv ønsker. Ikke fra begynnelsen av i hvert fall. Men jeg ender opp i en slags malstrøm og blir hekta allikevel. For et stress. Jeg har vært så sint på meg selv. Jeg har aldri vært hekta på noen mann før (eller kanskje i tenårene, men da er man jo passe skrudd i hue fra før). Jeg har alltid stukket ved minste motstands vei. Alltid valgt den feigeste utveien (aldri ønsket full familie med unger og den greia der). Nå ville jeg bare ha mer!
Vi møtes igjen og ting er virkelig bra. Jeg storkoser meg sammen med han den tiden han er her. Og håper jo da at jeg kan falle mer på plass, og ta det for det det er. Men jeg blir mer og mer stresset. Er det mulig da??
Så nå ble det for mye for meg og jeg måtte bare ta en prat med han. Jeg måtte bare prøve å avslutte det hele. Og han igjen sier at jeg for all del ikke må ta dette seriøst. At det bare er sex og at jeg ikke må stresse (første gang jeg har gitt uttrykk ovenfor han om at jeg var stresset – prøvd hardt og ikke stresse han tidligere da det garantert ville skremme han langt vekk). Og det var godt å få det bekreftet ennå en gang. Nå føler jeg en lettelse over det hele for nå har jeg jo ingen valg – jeg MÅ gi slipp. Men jeg er fortsatt redd for at den uroen kommer snikende igjen. At jeg blir sjalu (jeg er ingen sjalu person, men nå har jeg kjent litt på det også gitt). At savnet kommer. Jeg kjenner jo allerede at jeg håper på å høre fra han. Om det så bare er en Snap. Jeg har forresten ingen planer om å kontakte han nå og føler heller ikke for det – jeg trenger litt ro selv nå. Blir jo sliten av slikt tull.
Må si at fyren er en superflott mann. Han har vært ærlig og klar hele tiden. Han har investert tid på meg og behandlet meg fint. Det er jeg som har vært et nek og ødelagt akkurat det jeg ønsket mest – en FF med eksklusivitet. Tror jeg da... jeg vet ikke om han er ute av livet mitt. Jeg er litt usikker på om han vil treffes igjen. Og om det er håp om at jeg kan avhektes og få det avslappede forholdet til han, som jeg ønsket og som jeg trenger. Eller om det er game over?
Jeg har tidligere hatt en FF, og det varte i fem fine år og vi er kjempegode venner den dag i dag, selv om han nå har dannet seg en liten familie. Så det var jo noe slikt jeg så for meg at dette også skulle bli (begge gutta er ganske mange år yngre enn meg by the way).
