"The one"-tankegang vs Mangel på valg

[Ace_]

Hva vil det si når det er en person man ikke kommer over? En eks man var sammen med i x antall måneder/år.
Var det fordi dere var ment to be at du ikke klarer å komme over han/henne, eller er det bare fordi den som ikke kommer over den andre har mangel på valg av nye partnere?

At fordi det er så vanskelig å finne noen andre, så tror man at den alt virket så lett med var "den ene".
Det er veldig fascinerende, synes jeg, at man på en side kan vite logisk sett at det må være det sistnevnte (mangel på valg), men følelsesmessig er OVERBEVIST om at det er det førstnevnte (den personen faktisk var "The one").

Hva tenker dere?

(Jeg tror at eksen min er min "The one", samtidig som jeg har en forestilling om at min FAKTISKE "The one" ikke hadde gitt opp  så lett på meg)

[Love]

Flere ting som spiller inn tenker jeg:
Mange føler mest for sin "første store kjærlighet", den ga man "alt" i og når man gir opp kan det være fordi man er litt ung/umoden eller tenker det må finnes "noe mer". Husker at jeg også har tenkt at en person ikke "kjempet nok" for meg. Litt synd hvis begge tenkte det:)

Det at man har alternativer betyr ikke mye for meg, har som jente ikke manglet det, men er mange som føles uaktuelle. Har man hatt et godt forhold så vil man ikke slå seg til ro med noe dårligere...

Noe som er litt skummelt er at man kan avvise noen basert på en date, fordi man sammenligner med et langt forhold (der man husker de gode minnene og har glemt det kjipe)

Vi dømmer nok ganske raskt. Gutta på utseendet og jenter mer på framtoning (stil eller atferd på en nervøs date)

Istedenfor å lete etter en som likner eksen,  bør man kanskje gå etter motsatsen? 

[SOTN]

Kanskje man har problemer med og komme over ex'n, ikke fordi man mangler andre valg men fordi man har problemer med å finne noen "bedre" ?

Ellers vet jeg ikke om det er riktig vei å gå og lete etter noen som er den rake motsetningen - bedre og finne ut hvilke egenskaper ex'n hadde som var bra og dårlige, og heller være på utkikk etter noen som har de gode egenskapene og mangler de dårlige ?

[Ace_]

SOTN - Enig. Jeg føler ikke at jeg mangler valgmuligheter, men heller interessen til å ta ting videre med de jeg kan velge mellom. Men du har vel rett i at det er bedre å helle tenke over hva som var bra og dårlig med eksen, som gjør at man vil ha noen som dem. For det var dårlige ting også, som en kanskje ikke husker eller tenker på i dag, som man gjerne vil unngå i fremtidige forhold.

[piken]

Det spørsmålet du stiller innledningsvis har jeg stilt meg selv og universet hundrevis av ganger.

Jeg tror at i 99% av tilfellene så skyldes denne "the one"-følelsen at man faktisk ikke har gitt seg selv verktøyene til å komme ordentlig over personen; ofte er det å treffe en ny det som skal til. Men hva skjer når man ikke klarer å treffe en ny fordi man konstant sammenlikner? Da sitter man jo litt i saksa og tyr enda mer til "the one"-tankegangen. Et fåtall mennesker har nok såpass få personer de potensielt kan matche med at de kanskje bare har den sjansen iløpet av livet, men da gjelder det nok personer med særs spesielle personligheter. Så det er størst sjanse for at "the one"-tankegangen bare er en måte å lure oss selv på, fordi vi ikke vil gi slipp..

Hadde fyren virkelig vært "the one" så hadde man enten fortsatt vært sammen, eller man kommer til å finne tilbake til hverandre av andre tilfeldigheter senere i livet. Jeg tror man må våge å stole på de avgjørelser man har tatt og våg også å tenke at det er bedre å trives som singel og potensielt møte den perfekte mannen i fremtiden enn å låse alle dører ved å gå et skritt tilbake ..

Etter å ha gått frem og tilbake mellom hvorvidt jeg føler meg over eksen eller ikke er jeg nå på det punktet hvor jeg tenker at jeg savner at han er min, men at det er uaktuelt å gå tilbake. Men en liten tanke inne i meg sier at om vi begge fortsatt er single om 5 år, så kanskje det var meningen likevel ..

[Kjetil GV]

En ting jeg har lagt merke til med meg selv, er at jeg forhøyer visse egenskaper hos jenter jeg liker, mens de samme egenskapene ikke får samme verdi hos jenter jeg ikke er tiltrukket av. Som feks sammenlikne det å være gjerrig med det å ha god økonomisk sans. Det er et positivt og et negativt uttrykk for omtrent nøyaktig samme konsept/egenskap.
Det har jo også mye med om hun matcher på mange punkter i sjekklisten, men merker at det er en fare for at jeg gjør den personen ekstra spesiell i mitt eget hode uten at den personen egentlig er så fantastisk i virkeligheten.

Også tror jeg at konseptet "The One" er veldig romantisert. At det bare finnes en person som virkelig er den rette er jo veldig begrensende tankegang. Dersom man tror at man allerede har "the one" som Ex eller at vedkommende ikke var interessert så ødelegger jo det troen på å noensinne kunne treffe noen andre som er bra nok. Det vil også helt sikkert gjøre at man ikke ser kandidater som er mer enn innenfor kravene fordi man dagdrømmer om "the one", eller kanskje ikke prøver å finne en ny "the one"
engang.

Noe av dette springer ut i fra mangelen på valg, men å ha mangel på valg springer jo igjen ut i fra hvor tilgjengelig man gjør seg for å møte den rette, og hvor aktivt man leter etter kandidater. Og spesifikt ikke nødvendigvis bare mangelen på valg, men mangelen på GODE NOK valg.

Det å tro at ting er "meant to be" er jo å tro på skjebnen. Dersom skjebnen styrer livet ditt så er jo allerede alt bestemt, og du står maktesløs til å forandre på ting selv. Igjen en fryktelig begrensende tankegang.

Heldigvis kan vi forandre våre egne liv, og ta "skjebnen" i våre egne hender.

Selvfølgelig finnes det mange personer der ute som passer perfekt for akkurat deg. Utfordringen er å finne vedkommende, eller la vedkommende finne deg.

Det er nok bedre å tenke på the one som "Den ENE JEG tilslutt velger blant alle de som passer bra for meg" enn som om "det finnes bare EN i verden".

Så da er det bedre å komme seg ut på de riktige arenaene for å treffe nye mennesker, og gjøre seg tilgjengelig og ta kontakt.

På et rent følelsesmessig plan, så er kanskje dette en biologisk mekanisme som setter i gang når vi treffer noen vi matcher veldig bra med, hvor kroppen pumper på med de rette hormonene og kjemikaliene slik at vi opphøyer den ene personen både på det logiske og det følelsesmessige plan, og gjør at vi blir villige til å investere i vedkommende, og ønsker forbli i et monogamt forhold med vedkommende.

[Ace_]

Det spørsmålet du stiller innledningsvis har jeg stilt meg selv og universet hundrevis av ganger.

Jeg tror at i 99% av tilfellene så skyldes denne "the one"-følelsen at man faktisk ikke har gitt seg selv verktøyene til å komme ordentlig over personen; ofte er det å treffe en ny det som skal til. Men hva skjer når man ikke klarer å treffe en ny fordi man konstant sammenlikner? Da sitter man jo litt i saksa og tyr enda mer til "the one"-tankegangen. Et fåtall mennesker har nok såpass få personer de potensielt kan matche med at de kanskje bare har den sjansen iløpet av livet, men da gjelder det nok personer med særs spesielle personligheter. Så det er størst sjanse for at "the one"-tankegangen bare er en måte å lure oss selv på, fordi vi ikke vil gi slipp..

Hadde fyren virkelig vært "the one" så hadde man enten fortsatt vært sammen, eller man kommer til å finne tilbake til hverandre av andre tilfeldigheter senere i livet. Jeg tror man må våge å stole på de avgjørelser man har tatt og våg også å tenke at det er bedre å trives som singel og potensielt møte den perfekte mannen i fremtiden enn å låse alle dører ved å gå et skritt tilbake ..

Etter å ha gått frem og tilbake mellom hvorvidt jeg føler meg over eksen eller ikke er jeg nå på det punktet hvor jeg tenker at jeg savner at han er min, men at det er uaktuelt å gå tilbake. Men en liten tanke inne i meg sier at om vi begge fortsatt er single om 5 år, så kanskje det var meningen likevel ..

Du har så rett! En annen ting man kan mangle som de verktøyene du snakker om, er jo at man selv ikke vil innse at det ikke var den rette for deg, men også slik jeg opplevde det i flere måneder etter at det ble slutt med eksen min, at venninner driver å forteller om hvor bra dere var sammen og at måten han ser på deg er annerledes enn han ser på noen andre. Da sitter man igjen med disse følelsene leeenge etter at man burde ha slått opp med de også.

En annen ting igjen er jo at dersom man har en The One-tankegang, så må man jo beregne at det mest sannsynlig er en i den tredje verden, med polio som allerede er død, da det er flere av de, enn han/henne ene du har sett for deg i hodet ditt. Nei, hele begrepet stinker og er fryktelig gammeldags.