Noen husker kanskje den lange casen med en fyr I fjor vinter, som sendte en mengde miksede signaler over en periode på 3 mnd. hvor vi datet fast, og dro også på en storbyweekend i utlandet sammen. Deretter var det kroken på døra, det ble for mye for han. Da singel etter 17 år med barndomskjæreste og unger. Følte meg mer eller mindre som en krykke i den tida, når jeg ser tilbake på det. Men mannen slipper ikke taket i tankene mine. Den tida vi hadde var super, og vi trives veldig i hverandres selskap. Han ville gjerne fortsette å være kompis, kanskje og FF, men ble ikke noe mer ut av det pga.usikker oppførsel fra han, jeg trakk meg. Han unnskyldte seg med for mye kaos og energi rundt eks og unger på det tidspunktet. Realt nok.
Vi hadde en episode i sommer, hvor vi egentlig skulle på en konsert sammen, med venner, kjøpt billetter tidligere da vi datet. Da dagen kom orket jeg ikke å dra, orket ingen klein stemning, ikke snakket sammen siden han ditchet (på en "jeg kjenner ikke deg plutselig-måte" før vi skværet opp). Han ble tydelig veldig skuffet over at jeg ikke møtte, det haglet inn med sms og mld.på face gjennom natten.
Vi havnet også på samme fest en gang i sommer, hvor jeg følte at jeg dreit meg loddrett ut. Dagen etter chattet vi litt, og han var raus med smileys. Jeg endte chatten med en åpen kaffeinvitasjon, men han hørtes ikke entusiastisk ut (svarte ikke på akkurat det), så lot være å gjøre noe mer med det. Det er vår siste kontakt
Siden jeg er bestis med hans lillebror, så har jeg en del inside info, og jeg vet bl.a. han har vært sjalu på broren etter at han dumpa meg.
I sommer har han også hatt en tendens til å dukke opp på de merkeligste steder hvor jeg befinner meg, typ bare sånn med bilen sin, for så å dra igjen...mulig tilfeldigheter, vet ikke.
Vi jobber i samme område på vinteren, og sees ofte da. Nå blusser ting opp igjen, etter at jeg egentlig fint klarte å legge han på hylla i sommer, og innfinne meg med at han ikke er interessert.
Datet t.o.m. andre, flink pike.
Etter at jeg begynte på vinterjobben min har han typ snoket rundt i området, men tør ikke ta kontakt, han har til nå unngått meg. Han bor på jobben min, sånn at jeg ser han ofte stå å kikke gjennom vinduet sitt når jeg jobber utenfor. Men han kommer ikke ut og tar en prat, noe som var helt naturlig i fjor. Tidligere hadde det også vært helt naturlig for meg å slenge innom til han å ta en kaffe. Jeg blir litt trist av det. I går kveld sov jeg over på jobb, og tenkte at NÅ skal jeg være tøff, og ta tyren ved hornene. Vi har en pub på området, han bor like ved siden av. Jeg mannet meg opp og sendte en sms, og spurte om han ville bli med å ta en øl om han ikke hadde planer for kvelden. Han svarte "ok". Noen praktiske mld.frem og tilbake.
Han kom litt utpå kvelden, og slo seg ned ved siden av meg, eneste ledige plass, sånn flaks. Vi snakket godt alle sammen, han og meg og alle. God stemning og vi snakket som vi hadde sett hverandre i går og ingenting hadde skjedd! Han så litt på meg, og jeg litt på han, men målet mitt var at han overhodet ikke skulle føle seg jaktet på, eller presset på noe vis. Bygge opp et naturlig vennskap igjen først, tenker jeg. Da vi skulle gå sto alle fra vårt bord utenfor og pratet før vi gikk hvert til vårt. Dvs.alle bortsett fra xxxx. Han skar avgårde mot leiligheten sin og borte var han, før jeg i det hele tatt rakk å gå ut fra puben! Hva var det for noe liksom??
Fått vite i dag at han også ringte rundt til litt kompiser (opptil flere ganger til enkelte), og ville ha dem med ut. Jeg tyder det slik at han var for nervøs til å gå ut alene å møte meg. Han fikk ikke med seg noen, men kom allikevel.
Det jeg lurer på er hva jeg bør gjøre nå. Jeg sendte mld.etter mange mnd. Han svarte umiddelbart positivt, og han møtte opp. Han virket åpen og blikksøkende. Før han forduftet uten et hadet engang.
Skal jeg trekke meg, igjen gå inn for å la fyren danse sin egen dans, eller skal jeg ta ytterligere initiativ? Når er nok nok liksom....magefølelsen sier at dette ikke er over
Men mulig det bare er meg....
