Jeg er selv i et avstandsforhold nå. Vi hadde kjent hverandre og hatt noe på gang i ca 7-8 måneder da han mistet jobben og måtte flytte til en by i en annen landsdel på grunn av ny jobb. Dette var både en vanskelig og en fin tid for oss - vi hadde det så fint sammen, men ville egentlig ikke inn i et langdistanseforhold. Særlig han var skeptisk, da han hadde prøvd dette for noen år siden med ekskjæresten sin. Vi ga det et forsøk likevel. Og vet du hva - det går bare bedre og bedre. Nå har vi snart vært sammen i et år.
Jeg tror noe av det som gjør at det funker for oss er at vi er ganske like når det gjelder hvor stort behov vi har for kontakt. Vi snapper veldig mye, sender litt meldinger når det er mer enn enkle hverdagsglimt som skal formidles, og snakker i telefonen et par ganger i uka, men uten at dette er noe fast timeplanfestet avtale. Vi tar det når det passer, når en eller begge er på vei hjem fra byen, når en er spesielt glad eller lei seg, eller bare har lyst til å høre den andres stemme. På snap deler vi mye ganske banal info, som hva vi spiser, at vi ikke rakk bussen, at man møtte en gammel venn på butikken, god morgen-snapper, god natt-snapper - alt mulig. Dette synes jeg gjør at avstanden føles mindre, og vi vet hva som skjer i den andres liv. Samtidig er det viktig å understreke at vi ikke har noen krav om å måtte ha kontakt så og så mye. Vi passer på å ikke være en plikt for hverandre, og ingen av oss maser. Det er greit å ha en balanse der man tar kontakt ca like mye.
For min del tror jeg ikke sexting og telefon- og skypesex er så viktig - vi har snappet litt drøye bilder ved noen anledninger, og når en av oss onanerer får den andre iblant vite det, men den seksuelle biten tar vi oss oftest av når vi besøker hverandre. Ikke bli stressa hvis det med sex på avstand funker dårlig, altså. Men prøv det gjerne, det holder jo, som Piken sier, spenningen oppe.
En annen ting som er viktig i avstandsforhold er tillit, og det å tørre å være helt ærlige mot hverandre. Du må stole på at hun aldri ville vært utro mot deg, og hun må stole på at du aldri ville vært utro mot henne. Uten den tilliten tror jeg det kan være veldig tøft å bo langt unna hverandre.
Vi ses stort sett med 2,5-3 ukers mellomrom. Da er ofte jeg på besøk hos ham i litt over en uke, siden jeg er student og mest fleksibel sånn sett. Vi deler på reiseutgiftene, særlig når jeg reiser, siden han tjener fire ganger så mye som meg. Før vi drar fra hverandre pleier vi å bestille neste flybillett, slik at vi har noe å se fram til. Det gjør det mye lettere å holde ut avstand og lengsel, synes jeg.
Ellers er det også viktig å leve hvert deres liv, å holde seg aktiv og sosial. Man må fylle tiden med noe, ikke bare sitte og savne kjæresten. Det er jo også mye gøyere å snakke sammen når man faktisk har noe å fortelle! Vi pleier også å legge planer for hva vi skal gjøre når vi er sammen igjen, både sånne ting som å gå på en konsert og sånt som skjer på soverommet. Når vi besøker hverandre isolerer vi oss ikke og er kun alene, selv om vi også har en del alenetid. Vi prøver å være med på ting som skjer, henge med venner, feste osv, men også å få litt hverdag, ikke sitte konstant oppå hverandre. Han kan gjerne sitte å spille PC-spill en kveld mens jeg leser eller ser på TV. Hvertfall hvis jeg er der mer enn kun en helg :p
Høye forventninger til den dagen man endelig skal ses igjen kan fort bli en fallgruve. Det er viktig å være realistisk, og huske på at den andres irriterende uvaner, og dere begges hverdagsproblemer fortsatt vil være der. Når man legger opp til at ting skal være veldig perfekt kan det fort komme fram mye gugg hvis ting ikke er så perfekt som man forventet og så for seg. Tål at disse vonde følelsene kan komme iblant. Vær litt romslige, og vær obs på at avstanden gjør at det blir mye press på nærheten. Et avstandsforhold er sjeldent rosenrødt, men det kan være veldig fint likevel.
Til sist er jeg helt enig med Piken (egentlig enig i alt du skriver, gir deg en like :p) i at det er lettere å tåle avstanden om den har en sluttdato, og at dere burde snakke sammen om hvordan dere ser for dere at forholdet vil endre seg, og hvordan det kommer til å være å ha et avstandsforhold. Hva tror du at du har behov for, hva tror hun at hun har behov for? Etter litt tid kan det også være greit å snakke om hvordan forholdet fungerer, og hvordan det kan bli bedre. Det har vi gjort, og selv om begge er fornøyde med ting som de er, synes vi det hadde vært hyggelig å bli flinkere til å gjøre ting sammen også når vi ikke egentlig er sammen. For eksempel har vi før laget samme middag samtidig, i hver vår by (men sett på hver vår tv-kanal mens vi spiste -herlig løsning), og vi har også spist pannekakefrokost sammen med enten snapchat eller skype (kommer an på hvor godt nettet er, om man bor med andre etc). Nå vil vi finne en serie vi kan se på samtidig når vi ikke er sammen.
Jeg har altså stor tro på avstandsforhold, og trodde ærlig talt det skulle være tyngre enn det har vist seg å være. Man blir kjent med nye sider av hverandre, seg selv og sin kommunikasjonsstil gjennom å bo langt unna hverandre, og på den måten tror jeg faktisk en periode med avstand kan styrke forholdet.
Wow, dette ble et veldig langt, og veldig selvbiografisk svar!! Håper det kan være til hjelp.