Jeg har selv vært borti mye kognitiv psykologi opp igjennom, og vil egentlig si meg enig i den artikkelen. All den selvhjelpen, psykologtimene og den kognitive psykologien jeg har lest har stort sett ikke gjort noe som helst for meg. Likevel har jeg meldt meg på kurset og gleder meg. Hvorfor i all verden gjør jeg det?
For meg er åpningsangst nettopp et problem der en quick fix er det jeg trenger. Jeg har drevet med sjekking i flere år. Når jeg er ute på byen sliter jeg med å åpne, men til slutt klarer jeg det. Noen ganger blir dama med meg hjem også. Altså, jeg fikser åpningsangsten selv nesten hver eneste kveld, men mister masse muligheter underveis. Når jeg står på utestedet og ser en jente står der i nærheten, så er det små idiotiske tanker som hindrer meg i å gå bort. Min erfaring med kognitiv psykologi er at det er nettopp små idiotiske tanker denne kan fikse. Så jeg har meldt meg på kurset for å bli flinkere til å overvinne disse tankene i sekundene der jeg dropper en mulighet. For det er nesten alltid i løpet av sekunder beslutningen om ikke å åpne blir tatt.
Jeg sliter også en annen dypere angst, og et ekstremt lavt selvbilde. For disse problemene har kognitiv psykologi vist seg verdiløs. Men så lenge jeg åpner og eskalerer er ikke denne angsten avgjørende. Det går fint an å ta med seg flotte jenter hjem fra byen selv om det føles som jeg rives i stykker innenfra av angst.
