Åh christiie89 -- nå vridde det seg i magen min, kjenner jeg!
Dette minner meg om en jeg holdt på med for ca fire år siden. Han var 9 år eldre enn meg. Vi var sammen hver eneste dag i omtrent seks måneder og jeg ble veldig glad i ham. Vi bodde også midlertidig sammen i ca fire uker da han ble kastet ut av leiligheten sin fordi han konstant hadde nachspiel og fikk naboklager omtrent hele tiden - dette var selvfølgelig ikke hans feil, men naboene som klagde sin
..
Han hadde tidligere vært i et forhold før meg med ei jente i ca to år. Han slang konstant dritt om henne til meg og hun var den verste personen som eksisterte, skulle han få meg til å tro. Det hendte ikke sjeldent at hun ringte han og gråt og ville ha svar på hva som hadde skjedd mellom de to. Han hadde visst gjort det slutt på en veldig stygg måte, til tross for lengden på forholdet deres og seriøsiteten.
Etter ca fem måneder merket jeg at han trakk seg unna og ble mer og mer uspiselig. Han var alltid veldig sta og skulle ha ting på sin måte; jeg var bare en liten jente som ikke visste bedre, og han snakket alltid ganske nedlatende til meg. Men mot slutten var han sånn, bare x 100.
Den aller siste kvelden vi var "sammen" hadde vi vært i bursdag. Det endte opp med at vi dro på nachspiel etter byen til samme sted vi hadde vært i bursdag i, og da tok han med seg eksen sin.
Tidligere i "forholdet" hadde han tatt med seg en jente på et nachspiel jeg var på, men som han ikke visste at jeg var på. En jente han holdt på med før han traff meg, men som han avsluttet ting med på grunn av meg. Det var helt klokkeklart for meg da, men i alle fall i etterkant, at han hadde tenkt å ligge med henne. Når katten er borte etc...
Uansett. Tilbake til bursdagen. Når han tok med seg eksen sin ble jeg jo pissur og veldig full (lei meg). Det endte opp med at jeg sovnet på sofaen til ham som hadde feiret bursdag, mens han dro hjem (!). Etter den kvelden var det veldig vanskelig å få tak i ham. Han ville ikke snakke om hva som hadde skjedd, og ble veldig kald mot meg. Han ville ikke engang være mann nok til å si at det ikke fungerte mellom oss og at vi burde avslutte ting. Han ble til et spøkelse og slutta å svare meg på alt. Den eneste kontakten jeg hadde med ham på flere uker var når jeg dro hjem til ham for å hente noen ting jeg hadde der. Da sa han så vidt to ord til meg, mens jeg gjorde alt for å ikke begynte å gråte. Jeg sa kanskje ett ord mer enn ham, og selv det var vanskelig.
Når jeg innså at han ikke kom til å gi meg de svarene jeg trengte, sluttet jeg å kontakte ham. Jeg var et følelsesmessig vrak, og ville gå videre i livet mitt. Da ble han plutselig veldig interessert igjen. Bare tenk på det: jeg var sønderknust fordi en jeg hadde hatt daglig kontakt med som var blitt en så stor del av livet mitt at det føltes som om de hadde dødd når de ikke svarte meg, og når jeg prøvde å løsrive meg fra ham, så synes han plutselig jeg ble "interessant" igjen.
Han begynte å gjenoppta kontakten, men ikke før han hadde begynt å holde på med en annen jente. En jente som studerte i en annen by og kun var hjemme i helgene av og til (når tror du de begynte å treffe hverandre, liksom?) Dette fortalte han ikke til meg, men jeg måtte finne ut av det fra fellesvenner.
Altså les det igjen: Han holdt på med en annen jente som han ikke kunne møte hver dag, og brukte mine følelser for ham for sex mens hun var borte. Når hun var i byen eksisterte jeg ikke. Jeg oppfordret ham til å "velge" en av oss - jeg bønnfalte ham om å bare si det som det var dersom han ikke var interessert i meg på samme måte som det jeg var i ham, og til det så bare trakk han på skuldrene og svarte "Jeg klarer ikke å velge vekk noen av dere".
Dette holdt på i nesten 14 måneder, helt til hun flytta tilbake og han fortalte meg at han hadde funnet seg et nytt sted å bo. Med henne. Det var ikke sånn at jeg ikke prøvde å løsrive meg vekk fra ham, men
hver eneste gang jeg begynte å treffe noen andre eller tenke at "nå går det litt bedre meg meg" så kom han krypende tilbake inn i livet mitt med lovordene sine.
"Jeg klarer ikke å velge vekk noen av dere" ble til at han ble samboer med henne, og i dag har de et barn sammen.
Hvorfor forteller jeg deg alt dette?
Fordi når jeg leser det du skriver om han du så fint har laget en tråd om der du spør "Tror dere han er interessert?", så vekker det bare masse følelser hos meg om den mannen jeg kastet bort tre år av livet mitt - 1,5 år med tullet hans, og 1,5 år på å komme meg videre.
Han er nok ikke interessert i noe annet enn en å ha sex med når han ikke vil føle seg for bundet til dama si. Han virker med andre ord som et veldig usikkert menneske, og når du spør "Tror dere han er interessert?" så lurer jeg egentlig på om du vil at han skal være det? Han virker ikke som et godt menneske, der han tvinger deg til å ta abort, eller svarer deg vagt når du snakker om framtiden med ham. Du er jo bare glad i ham, og vil være med ham, mens han ikke virker som et menneske som fortjener kjærlighet fra noen.
Mitt råd er å bare fokusere på noe helt annet enn ham i en periode, helt til du føler at du er over ham.
Dette er hva Andreas sa til meg da jeg forklarte alt dette til ham: "Han bruker deg kun for sex." Og det var et jævlig ærlig svar. Skulle ønske noen hadde sagt det til meg lenge før han gjorde det, så jeg ikke hadde brukt så mye tid på det.