Blir aldri trygg/komfortabel med jenter

[Kaffekoppen]

Synes dette er sykt flaut å skrive om.

Jeg har egentlig aldri slitt med å sjekke jenter/ tiltrekke meg jenter. Hva jeg sliter skikkelig med er å kunne slappe av ordentlig sammen med en jente, og å nyte tiden jeg er sammen med en.

Hver gang jeg er sammen med en jente enten i forhold eller hooker up klarer jeg aldri å slappe av ordentlig. Føler liksom alltid at jeg må være på mitt beste, være "sterk", passe på, være perfekt. Dette gjør meg så nervøs at jeg ikke engang tørr å slippe en promp/fis/gå på do når en jente er tilstede ( t.o.m når jeg har vært sammen med en jente i et par år). Alt bare knyter seg. Jeg tenker liksom at jenta jeg er sammen med er så perfekt at det blir så flaut. (samtidig vet jeg jo at jenter ikke perfekte de heller ) Har prøvd å snakke med hu siste jeg var sammen med om dette, men det gjorde ting bare enda værre for meg. Ble bare enda mer nervøs. Mulig jeg bare sliter veldig med mitt eget selvbilde og ikke klarer å bli ordentlig trygg på jenter, men dette hindrer meg veldig i å kunne ha en bestevenn i en jente og ha ordentlig kjæreste forhold. Flere som sliter med dette, har dere noen tips både kvinner og menn?

-KaffeKoppen

[Endre GV]

Hei Kaffekoppen

Har en teori.

Du forhelliger jenta. Setter henne på en pidestall. Føler at du er den heldige i forholdet. At du derfor må være perfekt. Om ikke så vil hun se deg for det du er og forlate deg. Rasjonelt så forteller du deg selv at "såklart er hun ikke så perfekt", men følelsesmessig så tror du ikke på det. Når du åpner deg for jenta om dette, så viser du henne nettopp det du er så redd for å vise, og derfor gjør det ting bare verre.

Føler du dette treffer?

[Kaffekoppen]

Det er nok en del av det ja. Eller så er jeg muligens litt for "stuckup" selv slik at jeg legger altfor høye forventninger til meg selv rett og slett ( eller mommy issues). Jeg synes det bare er veldig ubehagelig, og tendensen er at jo nærmere jeg blir en jente jo værre blir det. Tips?

[fri90]

Nå får du jammen gi deg Alex,,,Hva er det for en kommentar å komme  busende ut med? Skjerpings.

Kan godt være han trenger det, men det er ingenting i det han skriver som skriker det tyder i den retningen. Er nok mye han kan jobbe med før han må gå i den retningen.Da har vi alle såfall trengt det hvis det å være nervøs for jenter betyr at man trenger profesjonell hjelp.

Synes det er kult og tøft av deg kaffekoppen at du åpner deg!:)

[The Silent One]

Er helt enig i at Alex gv sin kommentar der var unødvendig drøy. Er helt normalt å være nervøs når man er med jenter om man ikke er vant til det. Ja, til og med ødeleggende nevøs.

Jeg var det selv, men bedret veldig etter at jeg fikk gv-teori, og enda mer etter bootcamp. Andreas har faktisk i ettertid fortalt meg at jeg var blant de mest nervøse han hadde sett første gang vi traff hverandre.


Hadde jeg fått et slik svar fra en med tittel som coach før jeg var inne i miljøet tror jeg jeg hadde fått avsmak og aldri deltatt på bc.

Anbefaler trådstarter å lese gv boka, ta bootcamp og dra ut på byen, så løser det seg fort.

[Dorian Gray]

Hæ? Trodde virkelig ikke den posten var spesielt krass, og det var absolutt ikke ment sånn.

Slet selv med å slappe av rundt jenter i maaange år da jeg var ung, og der var ekstremt belastende. Tok lang lang tid før jeg kom meg gjennom det, og jeg tror jeg hadde fått det til fortere hvis jeg hadde gått til en psykolog.

Hvis det at man ikke kan slappe av rundt jenter føles ødeleggende for livskvaliteten bør man absolutt dra til psykolog. Jeg har gjort det selv, og det hjalp masse. Dog for andre problemstillinger.

[Kaffekoppen]

Takk for alle svarene og ikke minst ærligheten fra dere alle. Fra hva dere sier tenker jeg psykolog ikke er så dårlig ide. Går sikkert en grense på hva som er normal nervøsitet som man kan jobbe med selv, og nervøsitet man trenger professionell hjelp til. Har prøvd en del ting selv uten at det funker.

[The Silent One]

Hæ? Trodde virkelig ikke den posten var spesielt krass, og det var absolutt ikke ment sånn.

Slet selv med å slappe av rundt jenter i maaange år da jeg var ung, og der var ekstremt belastende. Tok lang lang tid før jeg kom meg gjennom det, og jeg tror jeg hadde fått det til fortere hvis jeg hadde gått til en psykolog.

Hvis det at man ikke kan slappe av rundt jenter føles ødeleggende for livskvaliteten bør man absolutt dra til psykolog. Jeg har gjort det selv, og det hjalp masse. Dog for andre problemstillinger.

Skjønner. Du burde tatt med den siste biten

Har gått til psykolog selv da jeg var liten og har absolutt god erfaring med psykologer. Men man bør formulere seg godt når man anbefaler psykolog, fordi det er ikke uvanlig at en kommentar som "du trenger psykolog" blir slengt ut for å håne en person og hinte om at man synes personen er dum, i mindre siviliserte forum, spill-chat etc.

[Love]

Hei! Du knytter det litt til mamma/oppvekst. Jeg følte meg aldri bra nok da jeg vokste opp og har derfor blitt litt perfeksjonist (på en måte et kontrollbehov kanskje), så i forhold venter jeg alltid på at det skal bli slutt (og viser ikke svakhet)
Og så har jeg selv gjort det slutt først. Kanskje for å slippe å forholde meg til det å ærlig skulle vise svakhet.
Så du er ikke alene og det kan ha røtter til barndommen. Har du hatt jentevenner som du har slappet av med (når det ikke skal prestere i form av forhold eller lignende)?
Jeg har svært få jeg stoler 100% på, og det skal mye til å komme dit selv for en venn..

[Kaffekoppen]

Kjenner meg veldig igjen. Jeg viser nesten aldri svakhet. Med de nærmeste kompisene mine har jeg kunne gjort det tidvis og det er befriende, men samtidig er jeg påpasselig med å ikke slippe opp altfor mye.

Nei, har egentlig aldri hatt jentevenner jeg kunne har slappet skikkelig av med. Som barn har jeg alltid vært utrygg og sjenert. Når jeg kom i ungdommen fikk jeg et inntrykk at jeg måtte endre meg for å bli likt/akseptert. Til tross for at dette førte til suksess på jentefronten kom det til et punkt i ungdommen hvor dette med jenter og forhold ble et slags spill som jeg til den dag i dag prøver å avvende meg. Kanskje det kombinert med oppvekst er noe av det som gjør at jeg sliter? Som deg skal det mye til for at jeg skal stole på noen 100% selv for en venn.

-Kaffekoppen

[Endre GV]

http://www.godevibber.no/boker/godevibber_selvsikkerhet.pdf

Les denne kaffekoppen. Spesielt det om selvfølelse.

[Kaffekoppen]

Veldig bra skrevet artikkel/bok. Jeg kjenner meg veldig igjen, og har gjort mye for å endre min egen selvfølelse igjennom mye av de samme øvelsene som blir beskrevet i artikkelen. Jeg opplever derimot at det svinger veldig, og når jeg først får litt stabil kontroll over selvfølelsen føles det ut som den er bygget på en slags "tynn" fudament som skal lite til for å rives ned. Føles ut som om det det ikke er helt ekte, og som gjør det vanskelig å få varige resultater. Hvis du skjønner?

-Kaffekoppen

[Love]

Ja, suksessen man får føles ikke helt ekte. Selv om den faktisk er det, fordi man har tross alt jobbet med seg selv. Men slapper ikke av likevel. Bortsett fra når jeg drikker, da har jeg det faktisk bra. Når jeg er edru tenker jeg for mye ?

[Endre GV]

Jepp, jeg skjønner. Har vært der selv.

Jeg ville gått ut og prøvd alt du tror kan hjelpe.

[Kaffekoppen]

Hehe. For min egen del tror jeg ikke at jeg skal satse på alkolholen som en langvarig løsning. Finnes nok av folk opp igjennom historien som har bevisst at det ikke er noen god ide...

Nei, det er vanskelig det her. Og oppi alt glemmer man jo at andre sliter med sitt også da. Jeg har fått en "eye-opener" de siste årene da jeg føler at egentlig alle sliter med mer eller mindre det samme (bare i ulik grad). De gangene jeg har følt meg sterkest er paradoksalt nok de gangene jeg har også følt meg som mest sårbar. Problemet mitt er når sårbarheten blir til en så stor redsel som gjør at jeg lukker meg blir helt utilgjengelig uansett hvor trygt og bra ting egentlig er. Hmm..